Endelig et bra «Need for Speed»-spill igjen!

Herlig fartsfølelse i «SHIFT».

||| FORRIGE GANG «Need for Speed»-serien snuste på realisme endte det med et spill som var ren elendighet i bevegelse.

«Need for Speed ProStreet» var ikke bare et nytt lavmål, men markerte et ganske radikalt retningsskifte for verdens største bilspillserie.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg syntes denne retningen var særdeles upassende og foretrakk den åpne, lite unnskyldende grisekjøringa fra «Underground» og «Most Wanted» framfor flørting med realistisk simulatorkjøring. Der fantes det tross nok av konkurrenter som gjorde ting mye bedre.

MEN BITTER GÅR det ikke an å være i denne bransjen, for da går man glipp av deilige overraskelser som dette: «Need for Speed SHIFT» er en passende unnskyldning for den dalende kvalitetskurven serien har slitt med de siste årene.

Borte er X-Games møter Tila Tequila-presentasjonen som hang over forgjengerne som en pinlig tåke. Uten den beklemte tøffingfaktoren blir dette det første «Need for Speed»-spillet man har kunnet ta seriøst på aldri så lenge.

Til tross for mine reservasjoner så måtte jeg til slutt innrømme at serien faktisk kan fylle en plass blant de mer seriøse konkurrentene.

IKKE FOR DET, «Need for Speed SHIFT» står aldri i fare for å bli forvekslet med en ren bilsimulator. Men den fyller et tomrom mellom nettopp bilsimulatorer og fans av sin egen serie.

Med andre ord er dette et spill for deg som syntes «Forza»-spillene er for tunge men trenger mer utfordring enn det et «Need for Speed»-spill vanligvis leverer.

Spillets vanskelighetsgrad er høyst varierende og du må regne med å bruke litt tid til å finne innstillingene som passer deg.

Med alt på laveste nivå vil bilen omtrent gå på autopilot, der alt du trenger å gjøre er å holde gassen inne og svinge. Dette gjør det selvsagt lettere å styre, men ikke nødvendigvis lettere å vinne ettersom du aldri får gitt ekstra gass når du trenger det.

PÅ DEN ANDRE siden har du de profesjonelle innstillingene som gir deg mer kontroll over bilen, men gjør det til en utfordring bare å holde bilen på banen.

Her er det ratt og pedaler som gjelder, for dem som fremdeles spiller med håndkontrollere vil savne nyansene mellom full kontroll og en skrens som koster deg pallplassering.

Spillet sørger ellers for å gi mange belønninger og ofte både for grisekjørere som meg og perfeksjonistiske presisjonssjåfører. Du tjener for eksempel poeng gjennom å klare svinger, unngå kollisjoner og holde racinglinjen. Men du får også poeng for å kræsje, snike og annen aggressiv oppførsel.

Det likner til en viss grad på kudos-systemet til «PGR», men her blir du satt grundig i bås og spillet gjør et ganske stort poeng ut av hvilken side du havner på.

DET SKAL SIES at det er en viss ubalanse i dette systemet. Du skal jobbe hardt for å oppnå det spillet klassifiserer som en aggressiv tilstand, men uansett hvilken kjørestil du foretrekker så vil spillet på en elegant måte visualisere, bekrefte og belønne den.

Du har en profil som er konstant gjennom både kampanjedel og flerspillerløp og loggfører tap og seier samt tidligere nevnte poengsystem.

Du stiger i gradene ved å vinne og gjennomføre å diverse mål i løpet av et løp som for eksempel å velte x antall motstandere eller lede en hel runde. Disse vil igjen låse opp nye løp og diverse oppgraderinger til bilene dine.

DET ER 70 ULIKE biltyper å velge mellom, fordelt på ulike nivå. Alt fra i utgangspunktet ufarlige sedaner til rampete Koenigsegg lokker både til innkjøp og fabrikkløp på kjente baner.

Selvsagt får du modifisere både utseende og innmat så du kan transformere en traust, beige Mazda MX-5 til en hyperaktiv veihamster med utseendet til fandens charterbuss.

Du kan også fininnstille fjæring, gir og aerodynamiske innstillinger for å få de livsviktige sekundene du trenger for å vinne, men dette kan selvsagt ignoreres dersom du ikke har noen interesse av å bestige spillets øverste vanskelighetsgrad.

ET AV DE STØRSTE problemene med førnevnte «ProStreet» var at kjørefølelsen omtrent var som å styre et slagskip på land.

Dette har EA tatt konsekvensene av og «SHIFT» er derfor lagd av folka bak blant annet «GTR 2» som jeg anmeldte for snart tre år siden, men som fremdeles er det mest realistiske bilspillet jeg har hatt gleden av å tape i.

Det er tydelig at de har tatt med seg mye av erfaringen med fysikken og kjørefølelsen i «SHIFT». Nå er det en sann glede å lære de forskjellige biltypene å kjenne. På toppen av det hele har du produksjonsverdien «Need for Speed»-serien er kjent for og resultatet er spennende.

BILENE ER upåklagelig modellerte komplett med skademodeller, lyden er saftig og omgivelsene troverdige. Jeg kunne kanskje ha ønsket meg litt mer gimmick som væreffekter eller liknende, men spillet har en liten overraskelse som veier opp.

Kameravinkelen fra sjåførens synsfelt (en vinkel jeg stort sett unngår som pesten i andre bilspill) er nemlig helt fantastisk, utelukkende fordi det er gjort så riktig.

Subtile hodebevegelser, fokuset som gradvis gjør interiøret uklart når du kjører fortere og det vekslende interiøret er en opplevelse i seg selv.

DET ER ET PAR ting som kunne vært gjort bedre i dette spillet. Mye innsats er blitt gjort for å gjøre spillerprofilen omfattende og avhengighetsskapende, men selve enspillerkampanjen kunne gjerne vært litt mer spennende.

Jeg syntes også det var irriterende mange løp der man ikke kjører egen bil når man først har brukt mye tid og krefter på oppgradering av denne.

Det kan oppleves som litt schizofrent der det veksler mellom realisme og action og jeg vet ikke helt hvilken målgruppe spillet er rettet mot.

Endelig et bra «Need for Speed»-spill igjen!

Men som med alle andre bilspill jeg har spilt så er det stølheten i de rosinteksturerte fingrene etter endt spillrunde som gjelder, og her får «Need for Speed SHIFT» nesten full uttelling.