Foto: HBO
Foto: HBOVis mer

Recap: «Westworld» sesong 2, episode 9

Endelig fikk vi se hva som foregår inne i «Westworlds» mørkeste hjerte

Og kan noen gå gjennom ansettelsesrutinene i denne parken, eller?

OBS: INNEHOLDER SPOILERE OG FORVRIDDE PLUTARK-SITATER

«The man in black fled across the desert, and the Gunslinger followed.»

«The Gunslinger», Stephen King

Etter forrige monumentale episode av «Westworld», som tok for seg historien til én enkelt bifigur i parkens periferi, er det nå klart for mer business as usual. Vi har tross alt bare to timer igjen på å nøste opp alle de løse ledningene i denne kybernetiske båndsalaten (forhistorisk referanse, kids. Slå det opp.). Heldigvis holder nivået seg, og heldigvis er serien fortsatt mer interessert i å pløye dypere, mer intimt inn i rollefigurenes sinn, enn utover.

Denne gangen tas vi med inn i mørkets hjerte i et forsøk på å forstå hva som driver William, parkens sortkledde eier og selvutnevnte dødsengel, i sin ville ferd over prærien.

Hvor? Når?

Episoden starter med en voiceover verdig en annen sortkledd mann, Johnny Cash.

«Ingen andre ser det. Den tingen jeg har i meg. En dag var den der. En flekk.»

Det er William, som adresserer sin døde kone. «Du var den eneste som så den.»

Vi befinner oss i et cocktail-selskap, midt i en sitatkonkurranse mellom en smokingkledd William, og en annen pamp. Sistnevnte lirer fornøyd av seg «da Aleksander den store så omfanget av sitt herredømme gråt han, for det fantes ikke flere verdener igjen å erobre» (som man gjør), men korrigeres av William – pooper of parties since 2236. Han kan fortelle at dette er en feilsitering av Plutark (noe som gjør at både jeg og samtlige sønner av åttitallet har blitt lurt av Alan Rickman i «Die Hard» ), som egentlig skal være noe i retning av «Aleksander gråt da han hørte det eksisterte et uendelig antall verdener, for han hadde ennå ikke blitt herre over en eneste en». Det må ha vært tøft for ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uansett, William har kanskje erobringsvyer i «Westworld» men her blir han kontret av pampen med en klassisk hersketeknikk i rikmannskretser, nemlig å minne William på at han bare har giftet seg rikt, mens pampen er rik på ekte siden han har arvet penger. Touché. Vi skjønner i hvert fall at William, til tross for at hele denne banketten er til hans ære (noe veldedighetsgreier), ikke er særlig godt likt. Han tror et øyeblikk han får et glimt av Dolores som serverer drinker, men nei, det var en annen. Virker som om noen lengter tilbake til parken sin :/.

– And when William saw the breadth of his domain, he wept, for there were no more parties left to poop. Foto: HBO
– And when William saw the breadth of his domain, he wept, for there were no more parties left to poop. Foto: HBO Vis mer

Skogen, én uke etter Escalante-massakren

Emily pleier den sønderskutte faren sin, og takknemlig som han er, spør han etter pistolen sin. Han er skuffet når han oppdager at hun har tatt ham med til et trygt rally point, hvor det er førstehjelpsskrin og sånne andre feige ting.

«Jeg tenkte du ville trives under dette treet, pappa, siden det minner litt om sjelen din.» Foto: HBO
«Jeg tenkte du ville trives under dette treet, pappa, siden det minner litt om sjelen din.» Foto: HBO Vis mer

De bonder på sett og vis over at begge er her i parken for å rømme fra smerten og skyldfølelsen etter morens selvmord. Hun forteller en historie som har etset seg inn i sinnet, fra da hun i tenårene fikk en gravert spilledåse av sin mor. Men en åpenbar familieforkjærlighet for opptrekkbare modellfigurer til tross, Emily var ikke en jente som var interessert i å bli satt på en pidestall for å snurre rundt i ring i all fremtid i en litt for trang boks, så hun kastet den i søpla, bitter på morens etter hvert altoppslukende alkoholproblem.

Samtidig, på prærien

Krigere fra Ghost Nation møter på den de kaller «Dødbringeren», altså Dolores. De prøver å overbevise henne om at Dalen Hinsides, der hun er på vei, ikke er et våpen, men en dør til en annen verden. Men ingenting kan stoppe Dolores, og det blir kamp, og de med pistoler vinner, fordi teknologi.

De nye malingalarmene vertene ble utstyrt med i anledning #metoo gjorde at det var lett å oppdage når noen i parken var blitt antastet. Foto: HBO
De nye malingalarmene vertene ble utstyrt med i anledning #metoo gjorde at det var lett å oppdage når noen i parken var blitt antastet. Foto: HBO Vis mer

«Not all of us deserve to make it to the valley beyond»‚ sier Dolores, før hun henretter en av dem på kloss hold, og dette er vel den videoen Gustaf Skarsgård og Fares Fares fisket ut av hodet til verten i sesongens første episode?

Teddy går for å trygge området, men når han skal knerte en kriger som kom seg unna, choker han. Så mye for Dolores’ reprogrammering.

Robo-akutten

Charlotte har fått teknikerne til å overføre Maeves superkode inn i den lobotomerte Clementine, og jeg kan ikke tenke meg at dette kommer til å gå galt på noe vis. Uansett, nå har Zombie-Clem fått superkrefter, og hun vekker de døde vertene, bare for å få dem til å drepe hverandre igjen. Klassisk Charlotte, til å være mørkhudet kvinne er hun ganske hvit mann i blant.

Når blire liv, rai rai. Og så kan dere dø igjen. Foto: HBO
Når blire liv, rai rai. Og så kan dere dø igjen. Foto: HBO Vis mer

Ford, som er inni hodet til Bernard (bare godta det), ser bedrøvet på. «De vil heller se vertene ødelagt enn frie». Han sier de har en siste ting de må gjøre før Bernard kan gå til Elsie.

Skogen

Emily pleier farens sår, og han lurer på hvordan hun fant ham. Han godtar hverken «skjebnen» eller «tilfeldigheter», for han liker som kjent ikke ting han ikke kan kontrollere. Det var vel derfor han startet hobbyprosjektet sitt om udødelighet? Det har ingenting med det å gjøre, hevder han, men whatever, sier jenta til pappa: hun vil være med.

Gallamiddagen, noen år siden

Emily kommer bort til faren, og de bonder over hvor grusomme de synes sånne tilstelninger er. Hun sier hun tar med moren hjem, som nærmer seg overstadig beruset.

William går i baren og bestiller litt whiskey, og der sitter så klabert Ford og er mystisk. «Det kler deg å være filantrop», sier han ertende. Nok en rolle å spille for William, med tilhørende kostymevalg – i dette tilfellet smokingen, og nok en kunstig verden å erobre: cocktailselskapet.

Drakampen de to kjempene i mellom penser uunngåelig inn på Williams «prosjekt». William minner ham på avtaleavklaringen dem i mellom: Delos blander seg ikke i hans historier, og han holder seg unna Dalen. Men Ford mener det er William som har brutt avtalen. Har han sett hva prosjektet hans har lært seg i det siste. Høres illevarslende ut.

Han mumler noe om selverkjennelse, og gir William noe som ser ut som et kredittkort, før situasjonen blir avbrutt av en full Juliet.

Robo-akutten

Bernard finner den istykkerskutte Maeve, og selv om han ikke har tilgang inn til verkstedet kan hun lese tankene hans via mesh-nettverket (bare godta det), og der finner hun en DM fra Ford, og gjett tre ganger om vi får vite hva den er. Trykk 1 for «Nei», 2 for «Selvsagt ikke», og 3 for «Du er nå skjønn da, din kokette faen av en scifi-serie».

Nede i parkeringshuset venter Elsie utålmodig og vil vite hva som foregår (vil vi ikke alle), men Hopkins hvisker til Bernard at han ikke kan stole på henne. Bernard dropper å fortelle henne om hvem som har tatt bolig i mellomøret hans, men kan likevel avsløre at parken kopierer gjestenes bevissthet og lagrer dem i Dalen, i en server som minner om «The Cradle», bare større, kalt «The Forge». Ja. Så sånn fikk vi vite dét. Så mye for dramatiske avsløringer.

Nå må de sikre at «The Forge» ikke faller i gale hender.

Skogen

Far og datter forhandler. Han utfordrer henne på at slik umoral er ulikt henne. Hun svarer at et slikt prosjekt kan gi folk en ny sjanse. Ja, evig liv er greit sånn.

Han avslører at scanneren for å lese gjestenes sinn er skjult i det første de får velge seg på vei inn i parken: hattene. Det spilte ingen rolle om folk valgte seg hvite eller mørke hatter, hvem de prøvde å være, eller trodde de var: scanneren så gjennom alt det der.

Og hva vil hun med alt dette? Vil hun vekke moren til live?

Nei. Hun vil finne ut hvorfor hun gjorde det.

Casa William

William og Juliet kommer fulle hjem. Hun egger ham til krangel, kaller ham Billy, som han hater, og gjør narr av hans hyppige pilegrimsferder til parken.

Hun faller nesten, og han fanger henne i armene. Hun husker tilbake til da de møttes første gang. «Da hun var omgitt av alle disse falske menneskene». Hun hadde tenkt at William var den eneste som ikke lot som. Nå har hun innsett at han var den eneste som var god til det.

Mimringen eskalerer til krangel, før Emily kommer og tar farens parti. Hun truer med å sende moren tilbake til avrusning, og Juliet reagerer fullstendig etter boka, med trusler, bønn, skremsel og så ved å hogge til mot den emosjonelle hovedpulsåren til datteren. «Din far elsker deg ikke», og så videre. Mom of the year.

Noen andre som tenker at Sela Ward, som spiller Juliet, ikke ser en dag eldre ut siden nittitallet da hun spilte den døde kona til Harrison Ford i «Jaget»? Hehe, nittitallet og deres progressive kvinneroller, ass. Foto: HBO
Noen andre som tenker at Sela Ward, som spiller Juliet, ikke ser en dag eldre ut siden nittitallet da hun spilte den døde kona til Harrison Ford i «Jaget»? Hehe, nittitallet og deres progressive kvinneroller, ass. Foto: HBO Vis mer

William hjelper henne i seng, og selv om handlingen er omsorgsfull klarer han fortsatt ikke svare på det hjerteskjærende spørsmålet hennes om han noensinne har elsket henne.

«Hvis du fortsetter å late som vil du ikke huske hvem du er», sier hun. Har du tenkt på at det kanskje er det han prøver på?

Dette er kvelden Juliet tok sitt eget liv.

Mens nåtids-William bortforklarer det med at hun var full og lei seg, lurer nåtids-Emily på hva som var annerledes denne gangen.

Tilbake i flashbacket snakker de sammen ved bordet. Denne gangen blir det ikke frivillig avrusning, mener Emily, men tvangsinnleggelse. Lenger kommer de ikke, før det drypper vann gjennom taket, ned lysekronen.

De finner det overfylte badekaret, pilleglasset i Juliets hånd, og resten er historie.

Skogen

William halter seg unna Emily, vekk fra minnene. Hvorfor snakker de i det hele tatt om dette?

Emily vil ha sannheten, men får heller et «fuck you» slengt i fjeset fra faren. «Dette er sadistisk, Robert», sier han, overbevist om at datteren er en vert. Han vil heller omfavne konspirasjonsteorier enn å gå inn i de virkelige traumene sine. Nok en gang tror han alt her er laget for ham.

Men Emily har tilkalt hjelp, og truer med å avsløre både faren og forskningsprosjektet hans. Og så skal hun få ham innelåst, slik han gjorde mot moren.

Nå er det Williams tur til å gå for pulsåren. «Slik du gjorde med mamma. Det var din idé.»

Tipper julemiddagene i denne familien var superkos. Foto: HBO
Tipper julemiddagene i denne familien var superkos. Foto: HBO Vis mer

Hun forteller at hun har lest profilen hans. Han har aldri mistet seg selv, for selve hans essens har alltid vært en løgn.

En bil ankommer, og parkvaktene retter våpen mot dem. De kjenner igjen sjefen, men blir forvirret når han nekter for at Emily er datteren hans. Shit, dette er ganske nervepirrende.

«Jeg tror han har et psykotisk sammenbrudd», sier Emily.

«Stemmer det, sir?» spør en av vaktene, for det første man lærer på vekterkurset hos Securitas avdeling «Westworld» er at psykotiske mennesker alltid er nødt til å svare «ja» på direkte spørsmål om de er psykotiske på ekte. Djis, de bør VIRKELIG gå gjennom ansettelsesrutinene i denne parken.

William snakker ut i løse luften til Ford, helt normal, ikke-psykotisk oppførsel, og så tar han en gønner og heldigvis dreper han ikke datteren, men bare ikke-akkurat-månedens-ansatte og vennene hans.

«Det var virkelige mennesker», sier Emily i sjokk.

Hun går mot ham, så han skyter henne også. Nei! Jeg liker Emily!

«Du ble slurvete, Ford. Jeg fortalte aldri noen om profilen min.»

Han tar frem kniven, klar for å sprette opp underarmen til datteren, i den tro at hun er en robot.

Men så finner han profil-kortet sitt i hånden hennes.

Hello, kognitiv dissonans, my old friend. Foto: HBO
Hello, kognitiv dissonans, my old friend. Foto: HBO Vis mer

Verkstedet

«Det er snart over for deg», sier verdens ondeste mekaniker og ser ned på Maeve, og er det bare meg som begynner å bli litt stressa av at hun har ligget med strupehodet bart i hele denne episoden?

Blir litt forkjølet bare av å se på henne, jeg. Foto: HBO
Blir litt forkjølet bare av å se på henne, jeg. Foto: HBO Vis mer

Ford snakker til henne. Han ville aldri at hun skulle lide, han hadde planlagt frihet for henne, men i stedet overgikk hun alle hans forventninger. De har begge blitt igjen her for å redde barna sine.

Han synes det ville vært synd å la historien hennes ende her, så han bare «don’t let them», også låser han opp kjernetilgang for henne, som sikkert er enda mer admin-rettigheter enn hun allerede hadde.

Skogen

Elsie og Bernard stopper for å plukke ammo av noen lik. Ford heller fortsatt gift i Bernards øre: «Hun kommer til å forråde deg. Hva du gjør med det er opp til deg. Bare husk at du har opprinnelsen til en hel art å tenke på.» No pressure.

«Kom deg ut av hodet mitt!» roper Bernard, og så kobler han seg på via underarmen, for han vil overleve som seg selv, ikke som Ford, som er i ferd med å sive inn i sinnet hans som nok en mørk flekk. Så han sletter ham fra koden sin. Og så er Ford borte.

Elsie oppdager hva han holder på med, og trekker pistol.

For å beskytte henne fra ham selv, forlater han henne der ute.

Prærien

William har vandret ut i gresshavet, jaget av ingen andre enn sine fordums demoner, som stadig kommer nærmere. Han ramler så smått av hesten, og trekker pistolen mot sitt eget hode.

Casa William

Tilbake i den skjebnesvangre natten for mange år siden, klarer ikke William svare på spørsmålet til Juliet, om han noengang har elsket henne. Han legger igjen, tilsiktet eller ikke, profilkortet sitt blant noen bøker, før han setter seg på sengekanten og klør seg på underarmen, på samme sted der han en gang om mange år skulle til å kutte opp datteren, og der Bernard nettopp koblet seg på, som om han satte seg et skudd. Det er ikke bare Logan (som flyktet fra virkeligheten og sakte tok livet av seg via heroin) og Juliet i denne familien som sliter med avhengighet, parken roper på William. Den er bebodd av en annen type kunstige mennesker enn de han må forholde seg til i cocktailselskapene.

Omsider gir han kona si et svar, og vi skjønner at episodens åpningsmonolog egentlig er fortalt direkte til henne, kort tid før hun tok livet sitt. Han forteller om den mørke flekken, som han aldri hadde lagt merke til tidligere, som var usynlig for andre, men snart kunne han ikke se noe annet. Han skiftet ham, og det han fant under, var mer mørke. Og Juliet, hun var den eneste som så gjennom det. Han er lei seg, for «alt du føler er sant. Jeg tilhører ikke deg. Eller denne verden.» Han tilhører en annen.

Han sikter selvsagt til parken sin her, men også mer, til en dragning mot både kontroll og ansvarsfrihet, til å bygge vanntette skott mellom seg og alt og alle utenfor, til og med – nei, spesielt – sin kone og datter. Til en flukt fra å måtte konfrontere sitt eget speilbilde, fra vissheten om at å innhente seg selv vil bety å nå sitt eget forsvinningspunkt – som tilfeldigvis også er tittelen på ukens episode, «Vanishing Point» – det stedet på horisonten i perspektivtegninger der alle ting møtes og blir til en sort flekk, til ingenting.

Puh.

Uansett, Juliet har selvsagt vær våken under hele talen hans, og etter at han har gått finner hun profilkortet og ser hva han har holdt på med i parken.

Etterpå legger hun kortet i en reparert spilledåse – som hun har tatt vare på i alle disse årene, som «Citizen Kanes» Rosebud – slik at noen andre kan finne den.

Så tapper hun i badekaret.

Og til en serie som har som sitt modus operandi å tviste til enhver historielinje, slår det nesten ekstra hardt at det ikke ligger noen stor avsløring bak Juliets død. Den skyldes akkurat det vi har visst hele tiden, det også hun innerst inne visste, men inntil nå hadde et slunkent håp om at ikke var sant, slike små halmstrå som inntil nå gjør selvbedraget mulig å opprettholde, som gjør at vi slipper å se oss selv i øynene og innse at den eneste som hvileløst jager oss over ørkenen er oss selv.

Betyr dette at det er William, og ikke Emily som er den endelige årsak til Juliets død? Til en viss grad, men gesten med spilledåsen vitner vel ganske tydelig om at også datteren var i morens tanker mot slutten, og la oss heller ikke glemme det vi vet om den ikke altfor trivelige svigerfaren til William, Juliets egen giftige og destruktive personlighet, og ikke minst at hennes bror Logan også gikk til grunne i en evig, fastlåst piruett av selvdestruktivitet, virkelighetsflukt og rusavhengighet. William skal ikke få «æren» for hele denne tragedien, alt handler ikke om ham. Som det meste ellers i livet, er også døden komplisert.

Prærien

Hvor kommer valgene våre fra, spør William, ute på prærien, ved veis ende, uten flere steder å flykte. Men når det kommer til stykket trekker han seg, og kaster pistolen.

For trass i at han kjekker seg med nihilistiske, tilsynelatende selvforaktende floskler om hvor føkkings mørk han er, har William alltid vært den feigeste av alle her inne. Han har aldri hatt en reell vilje til å gå inn i mørket sitt, til å ta inn over seg hvor altoppslukkende det virkelig er. Han har heller jaktet labyrinter, ytre årsaksforklaringer, lettvinte løsninger. Én ting er å eplekjekt si at man i praksis har parkens mørkeste hjerte, en helt annen ting er å ta det inn over seg, og erkjenne at summen av dine valg er på vei tilbake for å innhente deg, trekke deg inn til et nullpunkt der det ikke lenger er mulig å omgå sannheten: at du innerst inne var en hul mann, og den mest kunstige skapningen av dem alle.

Som karakterene i «Inception» har William blitt så forkvaklet av sin egen virkelighetsflukt at han ikke lenger vet hva som er ekte. Det førte til at han var en av årsakene til sin kones selvmord, og at han skjøt sin datter i den tro hun ikke var ekte. Nå har tvilen på tilværelsen spredt seg som en sort flekk inn i ham selv også.

Det er en grusom sannhet for alle som ønsker å erobre hele verden, alle verdener, å ta inn over seg at man ikke har vært i stand til å kontrollere sin egen engang.

«Er dette virkelig? Er du virkelig?» sier han, i et håp om en syndsforlatelse, om en ny rus, et nytt spill, et håp om at han også er en vert, hva som helst, bare han slipper å ta inn over seg at også det konsekvensløse livet i «Westworld» har konsekvenser, at dette mørket er hans skyld, at det er hans serie av valg som har ført ham hit.

Mens skyene dekker til solen som lange klør som flerrer gjennom selve virkeligheten drar han opp ermet sitt og retter kniven mot sin egen underarm.

Så kutter vi til sort.

Mine to cents? Han er ikke en robot. Ikke at det spiller noe særlig rolle, for han er jo i tilfelle en tro kopi av originalen. Når det er sagt: vi hører tydelig summingen av en flue i scenen der han trekker pistol på seg selv. Foto: HBO
Mine to cents? Han er ikke en robot. Ikke at det spiller noe særlig rolle, for han er jo i tilfelle en tro kopi av originalen. Når det er sagt: vi hører tydelig summingen av en flue i scenen der han trekker pistol på seg selv. Foto: HBO Vis mer

Et annet sted på prærien

Dolores og Teddy nærmer seg målet sitt. Nå har han stoppet for å ta inn over seg «naturens praktfullhet», som hun pleide å si. Men ingenting av dette er naturlig. Ikke engang vi.

Dolores aner at han vil noe med dette. «Det er det som gjør oss fri», sier hun og jeg lurer på om hun i det hele tatt tror på sitt eget manifest lenger.

«Vi var så forelsket».

«Vi er det fortsatt. Er vi ikke?»

«Ja», svarer han mekanisk. Hun er hans hjørnestein, det nærmeste vertene kommer en sjelevenn, og kjærligheten vil han aldri kunne slette. Men han husker nå. Han husker alt.

Han husker første gang han våknet. Og så Dolores.

Han husker alt som har skjedd, alt hun var for ham, og alt hun har gjort mot ham, helt opp til det siste.

Og mens de vandrer rundt i ruinene av et forfallent hjem, forteller han henne at han siden da aldri har villet forlate henne.

Oppussing kan være en påkjenning for selv de mest solide parforhold. Foto: HBO
Oppussing kan være en påkjenning for selv de mest solide parforhold. Foto: HBO Vis mer

Han trekker revolveren. «Du gjorde med til et monster», sier han anklagende.

«For at du skulle overleve».

«Hva er vitsen med å overleve hvis vi blir like ille som dem?»

Dolores slår over til Wyatt-stemmen sin, som hun gjerne gjør når hun ikke vil ta inn over seg ubehagelige sannheter, ikke konfrontere sine egne valg og gjerninger. «Du vil ikke skade meg, Teddy», truer hun.

«Jeg kunne aldri skade deg».

Men han kan ikke beskytte henne lenger, heller. Det er flere enn Juliet som har prøvd å se inn i sin elskedes hjerte, og kun blitt møtt med mørke. Det er flere enn henne som kun ser én utvei ut av det de har blitt, den dansen de er tvunget til å danse, utenfor deres kontroll.

Så han retter revolveren mot seg selv i stedet, og trekker av.

Nå er det bare én episode igjen, folkens. Hold dere fast.

---

Les også Dagbladets tidligere «Westworld»-recaps:

Sesong 2: