Endelig fri!

Hvis en ekspanderende velferdsstat ikke lenger er sosialdemokratiets eksistensberettigelse, må det finnes et nytt prosjekt.

DET RØDGRØNNE PROSJEKTET: «Akkurat som Høyre mangler et tydelig prosjekt, er det uklart hva sosialdemokratiets prosjekt er for tiden. Dette er et mer grunnleggende problem enn at den rødgrønne regjeringen nå ikke hadde stort å tilby», skriver kronikkforfatter Snoen. Foto: Sveinung U. Ystad
DET RØDGRØNNE PROSJEKTET: «Akkurat som Høyre mangler et tydelig prosjekt, er det uklart hva sosialdemokratiets prosjekt er for tiden. Dette er et mer grunnleggende problem enn at den rødgrønne regjeringen nå ikke hadde stort å tilby», skriver kronikkforfatter Snoen. Foto: Sveinung U. YstadVis mer
Debattinnlegg

Det er tungt å sitte lenge i regjering, særlig for juniorpartnere, som nødvendigvis må lide mange nederlag. SV har betalt dyrt i meningsmålinger og valg, og de har fått en rival på den grønne fronten. Hadde de ikke sluppet ut av regjeringsposisjon nå, er det ingen dristig påstand at partiet ville ha falt ut av Stortinget om fire år, og da sikter jeg ikke til sperregrensen. Helt ut. Det trengs en pause - en periode eller to der SV kan minne velgerne på hva de egentlig mener, uten å måte fortelle mer eller mindre korrekte historier om hva de har presset Arbeiderpartiet til, eller hindret storebror i å gjøre.

Utfordringen er å bestemme seg for hva SV egentlig er til for. Er det primært et miljøparti, som skal kjempe med flere andre om den ganske lille delen av velgermassen som er mest opptatt av dette? I så fall tror jeg partiet må bli tydeligere på at deres grønne politikk er teknologi-optimistisk og vekstvennlig, for å skille seg fra Miljøpartiet De Grønne. Eller skal ulikhet settes i sentrum og bekjempes med overføringer og reguleringer? Problemet er at det blir lett å møte seg selv i døra neste gang partiet skal i regjering: “Avskaffe fattigdommen”, het det. SV kan også først og fremst være et parti som skal forsvare offentlig ansattes lønns- og arbeidsvilkår og motsette seg effektivisering og konkurranse på disse områdene. Rollen som et slikt klart interesseparti kler partiets ideologiske instinkter ganske dårlig, og SV har foreløpig ikke lyktes særlig godt med å treffe disse velgerne.

Arbeiderpartiet kan trøste seg med at velgerne først og fremst har stemt for nye ansikter, mer enn ny politikk, og at Stoltenberg tross alt fikk sitte sammenhengende i åtte år, noe vi må tilbake til Gerhardsen for å ha opplevd. Pendelen vil svinge, og AP vil være tilbake i regjeringskontorene om fire, toppen åtte år. Spenningene mellom de fire partiene som danner grunnlaget for den nye regjeringen, uansett om alle skal sitte i den eller ikke, er åpenbare. Det blir en lettelse å se andre krangle, istedenfor å måtte holde egne sprikende staur samlet. Men akkurat som Høyre mangler et tydelig prosjekt, er det uklart hva sosialdemokratiets prosjekt er for tiden. Dette er et mer grunnleggende problem enn at den rødgrønne regjeringen nå ikke hadde stort å tilby. Etter åtte år var det riktig strategi å skremme med hva alternativet kan finne på enn å forsøke å selge en offensiv plattform. Arbeiderpartiet har gjerne vunnet valg på løfter om reformer. Og disse har som oftest dreid seg om å utvide velferdsstaten. AP har gradvis utvidet foreldrepermisjonen, men er vel kommet til veis ende her. Mange vil gjøre tannhelsen til neste reform, men «problemet» er at dagens system fungerer rimelig bra. Man kunne tenke seg gratis barnehage, radikalt billigere SFO og liknende.

Men så lenge samfunnsøkonomen Stoltenberg og hans likesinnede styrer Arbeiderpartiet, er det ikke særlig sannsynlig med nye og dyre velferdsreformer. De vet nemlig at presset på velferdsstaten, selv med dagens ordninger, blir veldig vanskelig å takle om noen år. Det framkommer tydelig av Perspektivmeldingen. Vi får riktignok noen år til med gode rom på statsbudsjettet. Det kan være fristende å bruke disse åra til å love nye og dyre reformer. Men på lengre sikt er det snarere innstramninger som må til. Ingen partier vil gjøre dette før det er strengt nødvendig, aller minst de som sitter i opposisjon, men et ansvarlig Arbeiderparti kan ikke peke ut feil kurs. Det ligger dypt i AP-sjela at det er det naturlige styringspartiet i Norge. Det betyr at prisen for tiltak med kortsiktig gevinst må håndteres av framtidige Arbeiderpartiregjeringer.

Hvis en ekspanderende velferdsstat ikke lenger er sosialdemokratiets eksistensberettigelse, må det finnes et nytt prosjekt. Jeg tror dette ligger i en bredere definisjon av valgfrihet enn den som er naturlig for høyresiden, nemlig en større tro på staten som tilrettelegger - kall det gjerne positiv frihet mot høyresidens «la oss være i fred», selv om denne forskjellen er ganske utydelig i Norge. Arbeiderpartiet vil alltid være et parti for større omfordeling, selv om kloke sosialdemokrater også må ta hensyn til incentivene dette skaper, både for rike og trygdede. Partiet har lenge ligget foran Høyre i valgfrihet på noen ikke-økonomiske områder, særlig knyttet til kjønn og seksualitet. Her er det mer å hente, for eksempel innenfor surrogati, eggdonasjon og tidlig ultralyd. Etter hvert bør Arbeiderpartiet også tørre å ta i spørsmål som dødshjelp og liberalisering av narkotikalovgivningen. En naturlig følge av dette vil være et endelig farvel til alle drømmer om å trekke KrF over på sin side. La Høyre slite med det reaksjonære solnedgangspartiet. Alliansen kler uansett Arbeiderpartiet dårlig. Nei, bygg heller bru til sosialliberalerne i Venstre. De har framtida foran seg.

Arbeiderpartiet må også ta konsekvensen av at folk flest, og mange av Ap's naturlige velgere, har et pragmatisk forhold til hvem som leverer kjernetjenestene i velferdsstaten. Skremslene om kommersielle skoler, sykehus og sykehjem virker ikke. Statsministeren og helseministeren skrøt nærmest i denne valgkampen av hvor mye penger staten brukte på å kjøpe private helsetjenester. Fortsett med det. På denne måten skapes også et rom på venstresiden for SV, som uten blygsel kan ta seg av de offentlig ansattes særinteresser. AP trenger et passende stort parti til venstre for seg, slik at de selv bedre kan kommunisere mot sentrum.

Arbeiderpartiet går ofte mot venstre når de mister regjeringsmakten. Denne gangen bør det ikke bli slik. For det første har AP allerede latt seg presse noe mot venstre gjennom regjeringssamarbeidet med SV. For det andre finnes det nesten ingen velgere til venstre for AP lenger. Og Senterpartiet? De vil igjen søke mot vippeposisjon og hestehandler, siden det viktigste for dem ikke er noe overordnet ideologisk prosjekt, men melkeprisen. Da er en permanent blokktilknytning ikke til nytte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.