POLITISK FREDSDANS:  Michael Aronov (Uri Savir), Jennifer Ehle (Mona Juul), og Anthony Azizi (Abu Ala) på scenen i New York. Foto: The New York Times/SCANPIX NTB
POLITISK FREDSDANS:  Michael Aronov (Uri Savir), Jennifer Ehle (Mona Juul), og Anthony Azizi (Abu Ala) på scenen i New York. Foto: The New York Times/SCANPIX NTBVis mer

«Oslo» vant Tony:

Endelig har noen satt pris på den nå steindaue og bortglemte Oslo-avtalen fra 1993

Hurra for Oslo-avtalen!

Kommentar

Det er mange år siden Oslo-avtalen har fått så mye omtale som i disse dager, både på denne og den andre sida av Atlanterhavet. Årsaken er at teaterstykket «Oslo», skrevet av dramatikeren J.T. Rogers, har vunnet den gjeve teaterprisen Tony i USA, etter storsuksess på to teaterscener i New York. Ikke bare er «Oslo» valgt som den amerikanske teaterverdenens beste oppsetning, skuespilleren Michael Aronov vant også prisen for beste mannlige birolle.

DETTE ER den andre store prisen som går til Oslo-avtalen. Den første var Nobels Fredspris i 1994, som ikke ble gitt til de norske, palestinske og israelske hovedpersonene, men til de politiske lederne i Israel og Palestina, Yitzhak Rabin, Shimon Peres og Yassir Arafat. Først- og sistnevnte hadde mer enn tilstrekkelig blod på hendene, men det spilte ingen rolle i den euforiske situasjonen som ikke minst oppsto i Norge etter at avtalen var undertegnet. Heller ikke var det så viktig at kritikerne pekte på at tilretteleggere og forhandlere hadde utsatt de viktigste problemene til seinere. Som vi vet avgikk Oslo-avtalen etter hvert ved døden, og navnet på Norges hovedstad ble for mange i Israel og Palestina et skjellsord.

Nå har J.T. Rogers brakt avtalen til heder og verdighet igjen.

«OSLO» er en svart komedie som kommer tett innpå Oslo-avtalens hovedrolleinnehavere, Mona Juul, Terje Rød-Larsen, Uri Savir og Abu Ala, de to sistnevnte fra Israel og Palestina. Den kjente teateranmelderen Peter Marks i The Washington Post kaller stykket et tredimensjonalt geopolitisk sjakkspill, den like kjente Ben Brantley i The New York Times omtaler det som et «rikt drama», der politikken er «don-quijotisk», altså litt virkelighetsfjern. Og det siste har anmelderen ganske så rett i, det synes i hvert fall vi som var litt kritiske til Oslo-avtalen.

NÅ HAR IKKE jeg sett stykket, så jeg kan ikke vurdere innholdet. Men det er tydelig at forfatter Rogers har gjort leksa si. Han brukte et år på å gjøre research, noe som blant annet omfattet lange møter med Oslo-avtalens hovedpersoner. Da han møtte Terje Rød-Larsen første gang, visste han ikke engang at Oslo-forhandlingene utgjorde en hemmelig bakkanal i de mer omfattende, men ikke fungerende, fredssamtalene mellom israelere og palestinere. Men han skjønte fort at de hemmelige samtalene i Norge hadde alt en forfatter av teaterstykker kan ønske seg; dramatikk, dragkamper, hemmelige møter, personlige relasjoner på tvers av kulturelle og politiske motsetninger og følelser som svingte fra eufori til dyp nedstemthet. Og ikke minst, Rogers ble overveldet av Rød-Larsens sjarm, noe han for øvrig ikke har vært alene om.

FOR ET AMERIKANSK publikum som ikke kjenner så mye til Oslo-avtalen, er det nok det dramaturgiske og den personlige samhandlingen som gjør teaterstykket spennende. Så får vi se hvordan det blir mottatt av norske teatergjengere når det skal settes opp på Det Norske Teatret i Oslo i 2019.