Foto: Ashley Osborn
Foto: Ashley OsbornVis mer

Anmeldelse: Uffie - «Tokyo Love Hotel»

Endelig interessant

Uffie viser endelig at hun har mer å by på enn gjennombruddets primitive raplinjer.

«Tokyo Love Hotel»

Uffie

4 1 6

Synthpop Alternative Dance Pop

Plateselskap:

Uffie

«Veier opp for hennes lett forglemmelige debutalbum.»
Se alle anmeldelser

EP: På samme måte som det er åpenbart hvorfor hipster-anthemet «Pop The Glock» ble et isolert kultfenomen i Ed Bangers MySpace-genererte tidskapsel, kan man like lett slå fast at Uffies debutsingel aldri strakk seg særlig lenger enn akkurat det.

En enkel låt drevet mer av attitude og Feadz’ minimalistiske produksjon enn hovedpersonens mildt sagt primitive raplinjer. Ikke minst ble dette soleklart da hun fire år senere slapp sitt lett forglemmelige debutalbum «Sex Dreams and Denim Jeans», og deretter forduftet fra rampelyset i flere år.

Først på vårparten 2018 skulle Florida-artisten returnere med ny musikk. Da hadde i sin tur mye forandret seg siden sist.

Med tekstlinjer som «The drugs don’t love you like I do» – på 80-tallsleflende og synthpulserende «Drugs» – beveget 31-åringen seg riktignok i samme liksom-på-kanten-landskap som tidligere. Samtidig var hennes begrensede rapping byttet ut med en sjarmerende popvokal verdig mainstream radiobølger. En artistmessig oppgradering som også preger resten av comebacket «Tokyo Love Hotel».

Fortsatt er uttrykket enkelt og naivt, men nå med en atskillig mer velfungerende musikalsk minimalisme.

«No Regrets» er noe så sjeldent som en søt banger om skamløs eksponering av diamanter. Drømmende «Sadmoney» beskriver både gleden og smerten som forbindes med å bruke opp alle sine hardt opparbeidede penger («Say I’m sorry to my future self»), mens hun på «Sharpie» krysser ut gammel kjærlighet fra fotografiene sine.

Selv med bare syv spor klarer Uffie likevel ikke å holde samme nivå gjennom hele utgivelsen, og blir for eksempel mindre interessant igjen på «My Heart» og oktober-utgivelsen «Papercuts».

Som helhet er «Tokyo Love Hotel» derimot en absolutt tiltrekkende retur, som langt på vei veier opp for det skuffende debutalbumet fra 2010.

.