Endelig kom Norge etter

Kulturdepartementet har i revidert statsbudsjett fått med seg regjeringen på forslaget om å opprette et nytt senter for internasjonal formidling av billedkunst. Det var ikke et øyeblikk for tidlig.

  • Når Stortinget forhåpentligvis går med på å gi grønt lys for at et profesjonelt og selvstendig formidlingsorgan kan etablere seg i Kunstnernes Hus til høsten, er det en lang kamp som omsider krones med seier. Dette illustrerer nok en gang hvor vanskelig det er å få gjennomslag for nytenking og satsing på kulturområdet her til lands. Ikke minst hvor mye departemental prestisje, liten innsikt i kunstens egenverdi og manglende tillit til kunstlivets egen kompetanse som rår på politisk og byråkratisk hold.
  • I 1985 vendte Stortinget tommelen ned for det statlig nedsatte Knut Berg-utvalgets rapport med forslag til forbedringer innenfor offisiell norsk kunstpolitikk. Nasjonalgalleriets tidligere direktør og en kyndig komité foreslo blant annet en framtidsrettet satsing på utenlandsformidlingen. Dette kunne lagt grunnlaget for et tilsvarende organ til det grannelandet i sør hadde laget med sitt Center for Dansk Billedkunst, eller til det finnene fikk til med FRAME, og som Sverige var først ute med gjennom NUNSKU og den forbedrete etterfølgeren IASPIS på 90-tallet. Med sine nye kunstmuseer samme tiår kom de samme landene til å distansere Norge og gjøre oss til en kulturell sinke.
  • Kunstnerne og oss andre som har tatt opp denne saken gjennom åra, har som oftest hatt følelsen av å stange hodet i veggen. Kulturdepartementet holdt på sitt og ville ha kontroll med Norges representasjon til de internasjonale biennalene, inntil dette ble et underbruk for Museet for samtidskunst. På den andre siden satt Utenriksdepartementet med sin utenlandsformidling, som i stor grad var knyttet opp mot offisielle framstøt i andre land. En sakkyndig komité - hvor jeg satt ei tid- gjorde sitt for å støtte vettuge prosjektsøknader, men det skjedde innenfor systemets rammer.
  • Det nye senteret får en videre oppgave enn å sende og støtte utstillinger til meningsfulle adresser utlandet. Formidling handler i minst like høy grad om utveksling av kunstnere og relevant kunnskap for å etablere mer varige nettverk. Dette perspektivet har ikke minst iherdige kunstnere med internasjonal erfaring bidratt til å utvikle, og man fornærmer neppe noen ved å trekke fram Anne Katrine Dolven og Bente Stokkes innsats i denne kunstlivets gledesstund.