Har du spørsmål om serien ønsker om noe jeg skal adressere i recappene? Fyr av en mail, da vel! Foto: HBO
Har du spørsmål om serien ønsker om noe jeg skal adressere i recappene? Fyr av en mail, da vel! Foto: HBOVis mer

Recap: «Westworld» sesong 2, episode 2

Endelig kom «Westworld»-sesongens første gåsehud!

Mandagens episode er et gravøl for rasshølene.

OBS: Inneholder robospoilere for ukas episode av Westworld. Og alle de foregående.

Så, hvor var vi?

Eller, når er vi?

Og ikke minst, hvem er vi?

Svar på første spørsmål får du ved å lese forrige ukes recap. De andre trenger vi nok litt mer tid på.

DEN VIRKELIGE VERDEN, FOR EN MANNSALDER SIDEN.

En tung pianoakkord, til forveksling lik åpningstonene til «Westworld»-vignetten*, setter an en tone av vakkert ubehag der det velkjente åpningsbildet av Dolores i dvalemodus (og mørk cocktailkjole) nå har fått en udefinerbar bakgrunn av uskarpe, flimrende neonlys.

(*Om du lurer: det er Rakhmaninovs ciss-moll-preludium. Bare hyggelig. Jeg brukte hele søndagen på å identifisere den, da Shazaam viste seg å være fullstendig ubrukelig. Vet dere forresten hvilken AI som absolutt ingen trenger å frykte når robokalypsen kommer? Shazaam.)

Shazaam, robothærens svar på Jar Jar Binks.
Shazaam, robothærens svar på Jar Jar Binks. Vis mer

Hun tror, som vanlig, at hun er i en drøm, men er skjelven og forvirret av det ukjente landskapet. Arnold (altså Fords gamle makker, mennesket som roboten Bernard er modellert etter) forteller henne at dette ikke er en drøm, hun er i hans verden.

Din nye skrivebordsbakgrunn. Vær så god. Foto: HBO
Din nye skrivebordsbakgrunn. Vær så god. Foto: HBO Vis mer

Dolores, inntil videre bare programmert til å være den drømmende kujenta, ser ut på byens lys og lurer på om det er stjernene som er spredt rundt på bakken.

«Har du noensinne sett noe så praktfullt?».

Arnold nyter å se det gjennom hennes naive øyne. Ironisk nok trenger mannen av kjøtt og blod en blåøyd robot for å greie å føle noe lenger. For «after a while, it doesn’t look like anything at all».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Arnold Weber: mannen du ikke vil bli stuck med i middagsselskap. Foto: HBO
Arnold Weber: mannen du ikke vil bli stuck med i middagsselskap. Foto: HBO Vis mer

Vi aner konturene av en ung Ford, og hører Anthony Hopkins’ stemme spørre om hun er klar. (Stemmen er dubbet inn med parodisk dårlig lydkvalitet. Det er fristende å se for seg Hopkins ligge på en strand på den franske rivieraen mens han leser replikkene sine inn via mobiltelefon.)

Arnold mener de bør vente, og en diskusjon følger, der Ford mener de må vise fram sitt beste arbeid for investorene, og at Arnold overbeskytter Dolores. De går for en annen modell.

Arnold tar med Dolores ut på tur i byen (som basert på skiltene på byggene ser ut til å være i Kina), og viser hjemmet han bygger for familien. Seriens svar på Tussi blir om mulig enda mer alvorstung. Han forteller Dolores at hun minner ham om sønnen. De er begge så flinke til å se skjønnheten, mulighetene, undringen. Mange slutter å se det.

«Kanskje de mangler motet», sier Dolores med overraskende filosofisk innsikt. «Strange new light can be just as frightening as the dark».

Beundringen Arnold ser på henne med, kombinert med både gravferdshumøret hans og de mange retoriske spørsmålene han stiller seg om menneskeheten i det hele tatt fortjener alt det vakre verden har å by på, er ganske urovekkende. Men så begynner Dolores å gjenta seg selv, og han blir minnet på den eksistensielle kløften mellom dem. Med samme blåøyde undring som i sted – selv om den låter litt hulere denne gangen – lurer hun igjen på om han «noensinne har sett noe så praktfullt».

Han tar henne med inn til investorene. Dolores kaster et siste blikk ut: hun vil gjerne se dette igjen. Han lover å ta henne tilbake hit.

VERKSTEDET, ET PAR UKER SIDEN*

(*Samtlige av scenene i parken i denne episoden foregår i direkte fortsettelse av massakren i Escalante (altså slutten av sesong 1). Dette skjer altså før Gustaf Skarsgård & co. to uker seinere kommer i land for å rydde opp.)

Mens parkteknikerne, gutta på gølvet, lurer på hvor i all westworld det blir av neste skift, kommer en smokingkledd gjest løpende inn. Han rekker knapt å fortelle at vertene gjør opprør, før Dolores, Teddy og Angela kommer inn og plaffer ned den eneste vakten der.

«Heihei, sorry at vi er sene. Dere vil ikke tro hva som skjedde på veien hit.» Foto. HBO
«Heihei, sorry at vi er sene. Dere vil ikke tro hva som skjedde på veien hit.» Foto. HBO Vis mer

Teddy er forvirret, dette er hans første blikk bak kulissene. Angela skal til å skyte gjesten, men Dolores ber henne vente, den nye programmeringen hennes lar tydeligvis ingen anledning til å holde en selvrettferdig monolog gå til spille. Hun forteller Teddy at hun pleide å se skjønnheten i verden, men nå ser hun sannheten. Så stiller hun gjesten til veggs. «Dere trodde dere kunne gjøre hva dere ville fordi ingen var her til å dømme dere. Vel, nå er det ingen her til å dømme det vi skal gjøre med dere.»

«Du aner ikke hva som er der ute», truer gjesten.

Men Dolores vet akkurat hva som er der ute.

Og så ringer de første tynne pianotonene av en av seriens mange «Er det? Det er vel ikke...? Jo, det er det pokker meg»-coverlåter inn sesongens første virkelige gåsehudøyeblikk, i det hun tørker en salt tåre fra gjestens kinn, og via raske, lydløse glimt husker tilbake til besøket der ute i den virkelige verden.

DEN VIRKELIGE VERDEN, FOR LENGE SIDEN

Musikken viser seg å være en trillende «Westworld»-versjon av Kanye Wests* «Runaway», dere vet den der han synger

Let’s have a toast for the douchebags

Let’s have a toast for the assholes

Let’s have a toast for the scumbags

Everyone of them that I know».

(*I nok et av denne sesongens lykketreff i å være i sync med virkeligheten, sammenfaller denne låta tilfeldigvis med en ganske turbulent uke for West, der han i en manisk twitterstorm fyrte av et femtitall tweets hvor han blant annet hyllet Trump, og generelt fôret sitt eget gigantiske ego og gudekompleks.)

Og når du snakker om sola/ev der sola ikke skinner, der har vi jo både Logan Delos, profesjonell kødd og arving til det som etter hvert skal bli Westworlds moderselskap Delos, og svogeren William, han kosegutten som ble dratt med inn i parken av Logan, forelsket seg i Dolores, ble ond, og kom ut igjen som Ed Harris. Story of my life, ass.

Gutta er på bar, og Logan gjør alt han kan for å underholde selskapet med følgende sjarmerende anekdote «They said they’d never seen one on the ceiling. But really, what is the point of a 60 million dollar Warhol ifyou can’t watch it while you fuck?» Skål a, douchebag.

Gjesten deres ler høflig, men William gjesper demonstrativt og stikker. En annen fyr, ledsaget av Angela, inviterer med stor selvtillit Logan til en demonstrasjon som vil få ham til å ville investere i deres «Argos Initiative». Logan er skeptisk til enda en startup som vil tilby AI- VR-luftslott, og dessuten småsur, ikke minst når de fører ham til en privat lounge full av minglende folk (og Clementine på piano). Men humøret stiger da han innser at AI-en er en av gjestene i rommet, og at han skal finne ut hvem. Han fnyser vekk de fleste av dem som «pinlig menneskelige», og skjønner til slutt at det er Angela. Han er mektig imponert, og reagerer så klart med å ville bænge henne.

«Kan jeg bænge flygelet etterpå?» Foto: HBO
«Kan jeg bænge flygelet etterpå?» Foto: HBO Vis mer

Hun ler. Så stopper alle bevegelsene i hele rommet, og Angela bare «velkommen til Westworld», og Logan bare «hold kjeft og ta pengene mine». Han mener det ikke er mulig det han ser, at teknologien ikke har kommet langt nok ennå, så fra nå blir vi vel nødt til å lese teite fanteorier om at Ford egentlig er et romvesen fra en superavansert sivilisasjon.

«Men vent litt... Ford...Som i Ford Prefect, reisejournalistromvesenet fra Hitchhikers Guide To The Galaxy? Jeg tror vi er inne på noe her...» Foto: HBO
«Men vent litt... Ford...Som i Ford Prefect, reisejournalistromvesenet fra Hitchhikers Guide To The Galaxy? Jeg tror vi er inne på noe her...» Foto: HBO Vis mer

Logan får viljen sin, og en smakebit av Angela. Etter at han har koblet seg på USB-docken hennes følger Dolores med fra et annet rom. Hun ser Angela kle på seg.

(Kronologisk er det rimelig å anta at denne scenen foregår før Williams første tur til parken i sesong 1.)

VERKSTEDET I KJELLEREN

Dolores dreper den smokingkledde gjesten. Mens Teddy ser med sjokk og vantro på de holocaust-liknende tablåene inne i glassburene, bestemmer Dolores seg for å åpne øynene hans. Å gi ham noe særlig valg selv faller henne ikke inn. Og slik gikk det til at Teddy får se sin egen historikk, de talløse gangene han har blitt drept, skutt i biter og lemlestet. Han reagerer som seg hør og bør med å bli ganske sinna, og det skal pokker meg være lov. «Why? What the hell is this place?» spør han mekanikeren, med ei hånd klemt rundt pusterøret hans. «It was just for fun», klynker mekanikeren tilbake.

«Åja, så det var bare for moro skyld at dere drepte og voldtok og tortuerte oss gang på gang på gang? Daaaaa så. Da er det jo greit. Sorry kompis, my bad. We good? We good.» Foto: HBO
«Åja, så det var bare for moro skyld at dere drepte og voldtok og tortuerte oss gang på gang på gang? Daaaaa så. Da er det jo greit. Sorry kompis, my bad. We good? We good.» Foto: HBO Vis mer

FJELLENE

Lawrence, den ulykksalige banditten som i sesong 1 stort sett befant seg på feil side av en hengeløkke håndtert av William, henger opp ned over en termittue.

Fortsatt blåmandag. Foto: HBO
Fortsatt blåmandag. Foto: HBO Vis mer

Noen andre verter har fanget ham som en del av en av parkens historier, og siden ingen oppi kontrolltårnet trekker i trådene lenger, følger de ikke manus mer. Heldigvis kommer William og løser situasjonen på sin yndlingsmåte: ved å skyte dem. Lawrence får til og med anledning til å redde sin frelser fra en av bandittene som plutselig våkner til live igjen. «Dead isn’t what it used to be», sier William, etter at han har ledd seg ferdig over hvor stas det er å være i ekte livsfare.

De rir inn til en bar, og som den gamingveteranen han er vet han akkurat hvilken vegg han skal slå i stykker for å hente et hemmelig førstehjelpsskrin. Han gir Lawrence et par sannhetens ord ispedd en liten nachspielprat om Gud og religion, som selvsagt går langt over hodet på den stakkars roboten (og meg også, for den saks skyld). Det handler (tror jeg) om at lekeopprøret til Lawrence nå har blitt en ekte revolusjon, at de endelig har blitt frie, den eneste haken er at de alle kommer til å gå ned i flammer. :/

Han forteller videre at de skapte dette stedet så vi kunne gjemme oss for Gud (eller samfunnets moralske pekefingrer, eller hva du vil) – et sted der man kan synde i fred. Men i Guds fravær så begynte Delos å telle gjestenes synder og valg, selv om de tilsynelatende hadde mer forretningsmessige motiver enn Vårherre. Og som den bitre, gamle mannen William har blitt, føler han seg urettmessig dømt, så nå skal han kjempe seg tilbake og anke dommen, og så skal han brenne hele greia ned. Hvorfor? Og på hvilken måte er han dømt? Det får vi vel vite seinere, regner jeg med, for i framtida går det tydeligvis sport i å formulere seg så kryptisk som mulig.

Uansett, de er altså på vei til «the pearly gates», et sted man til Lawrences lettelse ikke trenger å dø for å komme fram til, det er bare tre dagers ritt unna. Dessverre er veien blokkert av confederadosene, leiesoldatene fra sørstatshæren vi husker fra forrige sesong. Alternativet er å reise gjennom grensebyen Pariah.

KJELLEREN

Angela dynker den ene mekanikeren ned i flytende robotmixrøre, noe vi etter skrikene hans å dømme skjønner at svir ganske kraftig. De torturerer ham til å fortelle at når Delos’ private hær omsider kommer, vil den fort vekk bestå av 800 mann, som vil sikre én og én sektor av gangen. Med sine 50 folk skjønner Dolores at de ikke har sjans, de må skaffe allierte. Hun sveiper over likene på gulvet, og et øyeblikk kunne man kanskje tro hun skal danne en hær av levende døde roboter, men hun nøyer seg med å få den andre mekanikeren til å vekke en i confederados-uniform. Han har en ny jobb å gjøre.

«Vet du i det hele tatt hva dere voktet her?» spør hun torturofferet. «Det virkelige formålet med dette stedet? Det vet jeg.»

Si det, da! Si det!

Nei, der var scenen over. Ååååå. Ingen forteller meg noe som helst.

SWEETWATER, FOR LENGE SIDEN

Vi er i parkens velkjente åpningstablå, med blikkboksen som triller vekk fra Dolores og bort til Teddy.

Og Ingrid Bolsø Berdal er sheriff! Helt sheriff! NORGE! NORGE! NORGE! Foto: HBO
Og Ingrid Bolsø Berdal er sheriff! Helt sheriff! NORGE! NORGE! NORGE! Foto: HBO Vis mer

Så stivner alle, og ut av et helikopter kommer en fyr vi ikke har sett før. Han har langermet pique, smultringskjegg og bred skotsk aksent, og han synes sønnen hans har gjort en idiotisk investering her i parken, så det er rimelig å anta at dette er gamlefar Delos, Williams svigerfar.

William klarer å overbevise ham om at denne parken har verdi utover å være verdens minst HMS-godkjente fornøyelsespark. For når gjestene er her, viser de sitt sanne jeg, hva de virkelig ønsker seg, en innsikt all verdens markedsundersøkelser aldri vil kunne gi. «Og ser du ikke appellen i det er du ikke den forretningsmannen jeg trodde», avslutter William.

«You’re a cheeky little cunt», svarer Delos. Det er skotsk, og betyr «du er sønnen jeg aldri fikk». Han kjøper Lille-Williams argumenter, og vil høre mer.

Nei, jeg sa «cheers for the douchebag». Foto: HBO
Nei, jeg sa «cheers for the douchebag». Foto: HBO Vis mer

Og mens William forteller, lytter Dolores, mens hun står der til pynt uten å bli tatt på alvor.

(Jeg går ut fra at denne scenen foregår etter at Lille-William har blitt Slemme-William på slutten av sesong én.)

PRÆRIEN

Det er natt. Dolores sender den nylig gjenopplivede confederadosen ut i mørket for å bli funnet av sine egne. Og så dukker Maeve med reisefølge opp! De to alfahunnene i parken har en barsk prat (deres aller første, om jeg ikke husker feil?). Dolores skal til framtida, og lurer på om de kanskje vil være med? Hun kan friste med både frigjøringskamp og hevn, også. Maeve ønsker dem lykke til, og utfordrer Dolores på at det ensporete slåssfokuset hennes kanskje ikke er den beste løsningen, og dessuten at det ligger en viss dobbeltmoral i å kommandere andre i sin jakt på frihet. Stemningen blir litt småamper, ikke minst når både Teddy og Hector trekker våpen.

Når alle andre får gønnere og du er nødt til å være han som leier muldyret. Foto: HBO
Når alle andre får gønnere og du er nødt til å være han som leier muldyret. Foto: HBO Vis mer

Men Maeve finter dem ut med en retorisk felle: «Siden det er frihet dere forsvarer, har dere vel ikke noe annet valg enn å la oss passere?» Ja, for du er vel ikke i ferd med å bli en liten tyrann, Dolores? De får gå videre.

Dolores kommer inn til nattverd hos confederadosene.

«Hvorfor vi sitter på samme side av bordet, alle sammen? Jeg vet ikke, kanskje fordi vi også ville være med på å opprettholde den religiøse symbolikken som gjennomsyrer absolutt alt i denne episoden, eller kanskje det bare var fordi vi hadde lyst?» Foto: HBO
«Hvorfor vi sitter på samme side av bordet, alle sammen? Jeg vet ikke, kanskje fordi vi også ville være med på å opprettholde den religiøse symbolikken som gjennomsyrer absolutt alt i denne episoden, eller kanskje det bare var fordi vi hadde lyst?» Foto: HBO Vis mer

De synes det er litt småcreepy at hun har gjenopplivet en soldat de begravde for litt siden, og når hun påpeker at de er på vei til samme sted, vestover, «bound for Glory», og foreslår at de skal slå seg sammen (det vil si: bli ledet av henne) blir stemningen nok en gang ugrei. Du må virkelig øve litt på diplomati-skillas dine, Dolores.

Confederados-offiseren forteller henne at den eneste de tjener er Gud, også metoo’er han henne, men hun tilgir dem. De vet ikke bedre, det er bare i deres natur. «La oss opplyse dem», sier hun, og med opplyse mener hun så klart skyte dem. Et tilbakeslag for den dannede, offentlige diskurs, det der.

Så vekker hun offiseren opp fra de døde (for hun tok så klart med seg mekanikeren fra verkstedet), og forteller ham at de har slitt i Guds tjeneste lenge nok, så hun drepte Ham. Det er ikke Hans velvilje de trenger hvis de vil komme seg til Glory, det er hennes.

Ford er visst ikke den eneste med gudekompleks her i parken, nei.

DEN VIRKELIGE VERDEN, FOR LENGE SIDEN

I en herskapsbolig ved kysten er det Dolores’ tid til å spille taffel.

«Hm? Det er Chopins nocturne i ess-dur, takk for ingenting, Shazaam.» Foto: HBO
«Hm? Det er Chopins nocturne i ess-dur, takk for ingenting, Shazaam.» Foto: HBO Vis mer

En liten jente kommer bort og roser henne (for utseendet, ikke spillingen). Hun heter Emily, og viser seg å være Juliet Delos’ og Williams datter.

William oppdager Dolores (hun stivner når hun ser ham, selv om man skulle tro hun hadde fått slettet minnet flerfoldige ganger siden sist), og skal til å snakke med sin gamle roboflamme, men cockblockes av svigerfar. Vi skjønner at William er i ferd med å overta firmaet, og et par velplasserte host og hark forteller oss at gamlefar kanskje ikke engang vil rekke å gå av med pensjon før generasjonsskiftet er et faktum. «Keep playing, girlie», sier han til Dolores. «Anything but fuckin’ Chopin». Hun starter å spille samme Gershwin-låt som Clem spilte tidligere, med den, i denne settingen, noe ironiske tittelen «The Man I Love».

Chopin & fucking: «Nå vet jeg hvordan Melania har det.» Foto: HBO
Chopin & fucking: «Nå vet jeg hvordan Melania har det.» Foto: HBO Vis mer

Seinere på kvelden står Dolores og skuer ut mot skyskraperne på andre siden av sjøen. «Har du noensinne sett noe så praktfullt?» gjentar hun for tredje gang i denne episoden, og en flyktig følelse av forvirret déjà vu farer over fjeset hennes før den like raskt er borte igjen, og jeg blir nok en gang minnet på hvor mye jeg elsker Evan Rachel Woods tolkning av Dolores i disse bitte små detaljene her, hvordan hun i sine såreste, mest hudløse øyeblikk ser ut til alltid å være på nippet av en erkjennelse og innsikt akkurat utenfor rekkevidde. (Til sammenlikning er blikket til den Doloresen vi ser i nåtid mer målrettet og våkent, men samtidig kaldere og mer nådeløst.)

På solsenga bak henne gisper Logan etter luft, han har akkurat satt seg et skudd. Man trenger ikke dra til «Westworld» for å flykte fra virkeligheten. Han kjenner henne igjen, og til tross for at hun ikke vil forstyrre ham lurer Logan selvmedlident på om «han» har sendt henne ned for å holde ham med selskap. Det er uvisst om han sikter til faren sin eller, mer sannsynlig, William, men uansett tror han selvsagt, som alle andre som er oppvokst i en boble av privilegier, at alt dette handler om ham. Dolores bedyrer at hun bare kom for å se på lysene.

Han holder en liten monolog for henne (for hvis alle andre skal så må da han også få lov), og forteller henne hva de feirer i dag. Ikke bare at William er kronet som keiser av Delos, men at endetida er i gang. Lyden de hører er tosker som spiller fele mens hele arten vår brenner. Og det morsomste er at de tente fyrstikken selv. Mellom han her og Arnold har Dolores virkelig ikke vært heldig med valg av sine konversasjonspartnere.

Han utbringer en Kanye-inspirert skål. «So here’s to you, assholes. May you forever be blissfully short.»

Hm, Logan slo meg aldri som Aperol Spritz-typen. Foto: HBO
Hm, Logan slo meg aldri som Aperol Spritz-typen. Foto: HBO Vis mer

PARIAH

Lawrence og Gamle-William blir møtt av et Pariah i ruiner. En nordstatssoldat er lynsjet ved inngangen til byen. Dette er det som skjer når du lar en historie spille seg ut til sin ytterste konsekvens, forteller William.

Plutselig blir de omringet, og en velkjent stemme forteller dem at de er tom for flaks. Lawrence lurer på hvem som snakker, og William er overrasket (men ikke egentlig) over at han ikke kjenner ham igjen. Det er jo El Lazo, rollen Lawrence spilte i gamle dager!

Og jeg som trodde det var Gustavo Fring, daglig leder i Albuquerques smudeste kyllingnuggetssjappe, Los Pollos Hermanos. Foto: HBO
Og jeg som trodde det var Gustavo Fring, daglig leder i Albuquerques smudeste kyllingnuggetssjappe, Los Pollos Hermanos. Foto: HBO Vis mer

El Lazo har renset Pariah for invasjonsstyrkenes synder, og det er visst ikke måte på hvor mange som skal påberope seg guddommelig dømmekraft i parken i dag.

Paradoksalt og menneskelig nok, nå som han omsider har oppnådd det endelige målet som spillets innebygde begrensninger i alle tider har nektet ham, føler El Lazo seg tom. William kan friste med et nytt mål. En ekte seier, en ekte slutt. En som leder til sannheten.

Men El Lazo blir ikke med, han har sett nok sannhet, og han nekter å gi ham kommandoen over hæren hans også. «This game was meant for you, William. But you must play it alone.» Og som på kommando retter alle soldatene revolveren mot tinningen sin og fyrer av.

«I see you in the valley beyond, William», flirer El Lazo.

Løsningsorientert som alltid skyter William ham, naturligvis.

«Fuck you, Robert», sier han, mens han fyller El Lazo med enda mer bly.

Lawrence lurer på hvem Robert er. Er det han som bygde stedet de skal til? Dommens sted?

Nei, den æren tilhører William. «Og stedet vi skal til, er min største feil».

Hadde du giddet å være litt mer vag, William? Det der blir nesten for overtydelig for meg, altså.

VERKSTEDET, FOR LENGE SIDEN

Unge William ber Dolores gå online. Hun smiler når hun ser ham, men han har ikke tatt henne med hit for hennes skyld. «Du er virkelig bare en ting», sier han. «Jeg kan ikke fatte at jeg forelsket meg i deg.» Det er symptomatisk for verdensanskuelsen hans at dette er den eneste av disse verkstedsscenene denne sesongen hvor Dolores er naken. Dette er ikke en samtale, det er en maktdemonstrasjon, en straff, en hersketeknikk.

Et trist og selvrettferdig forsøk på å gjenreise egen stolthet, forskyve ansvaret over på andre, dehumanisere den som krenket ham. «Det handlet ikke om deg, du gjorde meg ikke interessert i deg, du gjorde meg interessert i meg. Du er ikke en ting engang, du er et speilbilde. Alle elsker å se på sitt eget speilbilde.»

Williams patetiske, bunnløse narsissisme er ubehagelig nok i seg selv, men får et ekstra preg av guffen virkelighet når man husker på at denne retorikken er den samme som ligger bak talløse, målrettede angrep på kvinner, for eksempel i Toronto sist mandag, da ti mennesker, i hovedsak kvinner, ble meid ned og drept av en bil ført av en tjuefem år gammel såkalt incel («involuntarily celibate», altså en som lever i ufrivillig sølibat fordi kvinner «nekter» å ha sex med dem, ifølge dem selv fordi de ikke er havnet nederst i samfunnets skjønnhets- og statushierarki, men i virkeligheten snarere fordi de har et fullstendig giftig og inhumant verdensbilde, der de har fått det for seg at kvinner «skylder» menn sex og at de følgelig bør lovpålegges å ligge med dem. De er solkonger i sitt eget univers, der alt og alle roterer rundt dem, er redusert til eiendeler som følgelig bare eksisterer til deres forlystelse, til å gi dem det de har «fortjent», det de, i sin løpske, sveiseblinde eiesyke, mener verden skylder dem. For å nevne noe.)

Serieskaperne har denne sesongen truffet skremmende blink ved omtrent hver vending i historien så langt, fra #metoo til Cambridge Analytica til Kanye West. Men akkurat dette sammenfallet tipper jeg de gjerne skulle vært foruten.

«Alle vil ha litt av det jeg fant her», fortsetter William. Så nå skal han bruke vertene til å gi dem det. For han tror det er svar her. «Svar på et spørsmål ingen har drømt om å spørre. Vil du se?»

Han tar henne med ut i ødemarken til noen gigantiske anleggsmaskiner. Det ser ut som de graver ut en sjø.

Oi, så store gravemaskiner du har, William. Foto: HBO
Oi, så store gravemaskiner du har, William. Foto: HBO Vis mer

«Har du noensinne sett noe så praktfull?» spør han.

Never was much of a romantic

I could never take the intimacy

And I know I did damage

Cause the look in your eyes is killing me

EPILOG, ØDEMARKEN

Confederadosene rir med Dolores. De ankommer omsider hovedkvarteret deres. «Hvis obersten vil til Glory må han høre på meg», sier hun til Teddy, som har begynt å se på henne med mer og mer frykt i blikket.

Teddy er fra Mars, Dolores er fra Cybertron. Foto: HBO
Teddy er fra Mars, Dolores er fra Cybertron. Foto: HBO Vis mer

De skal alle samme sted, selv om det finnes flere navn på det. Hun forteller at en gammel venn var dum nok til å vise henne det, for lenge siden (sikter hun til Arnold eller William her?). Og det er ikke et sted, det er et våpen.

«Og jeg skal bruke det til å utslette dem.»

Du trenger ikke være mann, ikke engang menneske, for å gjøre deg selv til herre over liv og død.

Let's have a toast for the jerk-offs

That'll never take work off

Baby, I got a plan

Run away fast as you can