Endelig slippes dette fantastiske rollespillet her til lands

«Demon's Souls» er et dødelig tøft spill.

|||Det har tatt kriminelt lang tid, men endelig har «Demon's Souls» slept seg til kontinentet vårt også. En betydelig del av målgruppen har sannsynligvis importert og spilt det til døde allerede, men for de som fortsatt er denne enestående opplevelsen foruten, har det tålt tidens tann og vel så det.

Med rustning, sverd og magi er det opp til deg å redde kongedømmet Boletaria fra en rekke små, store og gigantiske demoner, samle sjelene de har stjålet fra stakkars dødelige, og bruke de som valuta mot nevenyttige ting som ferdigheter, våpen og annet utstyr.

Historien i seg selv er ikke så intrikat at den er verdt å gå gjennom i detalj, men den mystiske måten den blir fortalt på gjør akkurat det den trenger for å forsterke spillets enormt gjennomførte stemning, som preges tungt av en utsøkt dysterhet.

Det middelalderske fantasi-universet fremstår som mange hakk mørkere enn i de fleste andre tredjepersons actionrollespill, og lyd, stemmer og musikk skaper en trykkende atmosfære, sammen med kalde og fryktinngytende omgivelser.

Fra et midtpunkt kalt «The Nexus» kan en bruke oppsamlede sjeler, legge fra seg ting man ikke lenger vil drasse på, og valgfritt reise mellom fem forskjellige verdener, delt inn i enda flere områder hver for seg.

Før det hele bærer avgårde, velger man blant noen smått forskjellige rollefigurmaler, som legger en list for hva en kan utrette til å begynne med. Det meste av figurtilpasningen skjer dog i løpet av spillets gang, og det er nok av tall å justere og våpen å bære til å støtte opp under en mengde ulike spillestiler.

Deretter dør man. Det hører riktignok med til spillets handling at det skjer, men mest av alt fungerer det som en forberedelse - du kommer etter all sannsynlighet til å få et nært kjennskap til figuren din som en blodpøl i løpet av din demonjegerkarriere.

For det meste du kan støte på i «Demon's Souls» er særdeles fiendtlig innstilt. Spillet er rett og slett nøysommelig designet for å kverke rollefiguren din, og uansett hvor langt du måtte strekke ut hånden, nekter det tvert å holde i den.

Jeg kvier meg samtidig litt for å kalle «Demon's Souls» direkte vanskelig. Det er for så vidt det, men selv om døden lusker rundt, over, under og mellom hvert hjørne, har man som regel ikke annet å skylde på enn sin egen uaktsomhet, når det står et spyd i ansiktet og resten av kroppen har tatt fyr.

Alternative måter å angripe situasjoner på åpenbares raskt ettersom man venner seg til spillets premisser, og når man endelig beseirer tilsynelatende umulige hindringer, er det mer enn belønning nok i seg selv.

I tillegg er slåssingen dypere og mer realistisk enn mye man er vant med fra før. Våpen føles så tunge som de ser ut, og det nytter ikke å hamre løs på knappene i håp om å ekspedere fiender raskt.

Det kreves tålmodighet, taktikk og en evne til å lære for å komme seg noen vei i det hele tatt - er du ikke forsiktig nok, kan selv de første motstanderne gjøre kål på deg. Kampsystemet fungerer utmerket, og er akkurat passe balansert til at det aldri føles urettferdig.

Men når døden inntreffer, medfører det ikke spillets slutt og et trykk på «prøv igjen»-knappen. I stedet flyttes du fra din levende form til en «sjeleform» - en skjørere, men til gjengjeld mer skadelig utgave.

Samtidig flyttes du tilbake til «The Nexus», og hvis du ikke når frem til åstedet uten å dø enda en gang, mister du i tillegg alt du hadde samlet av demonsjeler. Det skaper en genuin frykt for å miste livet, og med sitt solide rammeverk, nyter «Demon's Souls» så inderlig godt av det.

1

Når sant skal sies, har jeg opplevd å miste mer enn et par timer med «arbeid» som en følge av systemet. Og joda, det er klart det kan bli frustrerende i lengden.

Men at spillet selv pøser på med utilgivende utfordringer gir desto større betydning til den enkle, men forfriskende geniale nett-funksjonaliteten, som lar andre spillere i samme situasjon som deg selv døyve den etter hvert tyngende ensomheten.

Hvor som helst i spillets forskjellige områder kan det legges igjen beskjeder, som andre spillere kan lese. Disse kan advare om kommende trusler, og hvordan de kan takles. I tillegg kan man anbefale relevante beskjeder, og eieren av beskjeden får tilbake helsepoengene hver gang det gjøres. Tips og advarsler kan med andre ord redde både sender og mottaker.

Kanskje ikke like heldig for sender, er dammene av blod som ligger igjen til alles beskuelse, etter at en har segnet om. Ved å aktivere disse får man se vedkommende fomle seg gjennom sine siste sekunder, og dermed også hvor det finnes potensielle farer.

Jeg tror likevel denne funksjonen i større grad er ment som komisk avlastning, for det blir aldri gammelt å se store herremenn i enda større rustning gjøre et ambisiøst byks utfor et bunnløst stup.

Litt ut i spillets gang får man også mulighet til å samarbeide direkte med andre om å komme seg gjennom områder. Er du i levende form, har du mulighet til å kalle på andre i sjeleform, og dersom dere sammen overvinner en av de større demonene, får alle sin levende form tilbake.

Systemet skal naturligvis ikke være for hyggelig, så man har også muligheten til å invadere andres verden med hensikt å stjele deres levende form i stedet. Angriperen vil ikke angripes av monstre, noe som legger til rette for utspekulerte feller.

Heldigvis kan man kun invaderes så lenge man er i levende form, og med mindre det ikke var klart allerede - den er du ikke i så veldig lenge av gangen.

Om det ikke skulle være nok å holde styr på allerede, påvirker samtlige spilleres handlinger i de ulike verdenene en såkalt «World Tendency». Ved å enten helle mot lys eller mørke, vil denne åpne eller lukke for ekstra bonusområder, og påvirke fiendene man møter.

Følelsen av å faktisk samarbeide med andre personer for å klare seg gjennom strabasene, i stedet for at spillet selv setter støttehjul på figuren din, er rett og slett magisk.

Det var ikke uten grunn at vi så gjennom fingrene på den manglende europeiske utgivelsesdatoen og inkluderte denne tittelen som et av fjorårets beste spill - noen butikker solgte den amerikanske, sonefri utgaven allerede i fjor.

Alle aspektene ved spillet utgjør en opplevelse som i tillegg til å engasjere med en reell utfordring og upåklagelig stemning, tar i bruk mediets mer unike aspekter på en ypperlig måte.

«Demon's Souls» kan kanskje høres hakket for brutalt ut, men med mindre man virkelig ikke ønsker annet fra et spill enn å bli geleidet med silkehansker frem til mål, burde det gis et forsøk. Eller femti.

Det kan definitivt tære på både tålmodighet og viljestyrke, men denne demonen av et spill har så mye sjel, at det til de grader er verdt å legge sin egen i å oppleve det til det fulle.

Endelig slippes dette fantastiske rollespillet her til lands