Endelig voksne

Det er ikke få som har hatt problemer med å svelge disse australske «jyplingene», som begynte sin karriere som reine parasitter på Seattle-grønsjens størrelser.

Overraskende nok har den unge trioen fra Australia holdt det gående i over ti år. Kanskje er det et paradoks at bandet, som endelig er blitt kvitt sitt wannabe-Nirvana-stempel, i dag minner mye om Dave Grohls Foo Fighters. Men Silverchair har likevel funnet sin egenart, og mens den tre år gamle «Neon Ballroom» viste lovende takter, må «Diorama» sies å være bandets svennestykke. En lytter med litt fantasi risikerer å få assosiasjoner til både nevnte Foo Fighters, Queen, Radiohead, Muse, Kate Bush (!), Lenny Kravitz og Red Hot Chili Peppers i løpet av den timen dette albumet varer. Storparten av låtene er arrangert med strykere og full orkesterpakke, som den potensielle hiten «The Greatest Wiew» og den søte popmelodien «My Favorite Thing» . Den teatralske retrolåta «Tuna in the Brine» er en annen favoritt.