Anmeldelse: Deep Purple - «Infinite»

Enden er nær for Deep Purple

Vellykket svanesang fra hardrockpionerene.

ALBUM: Alt har en ende. Med «Infinite», bandets 20. studioalbum, legger Deep Purple, dannet i Hertford, England i 1968, ut på sin siste reise.

Kvintetten forente rock og virtuos instrumentering på en måte verden aldri hadde sett maken til. I løpet av sin snart 50 år lange karriere har gjengen blandet hardrock, prog, symfonisk rock, blues og soul på en måte som helt fra den spede begynnelsen gjorde dem til innovatører og foregangsfigurer.

Veien har vært humpete, medlemmer har kommet og gått, bandet har vært dødt og begravet for seinere å gjenoppstå i klassisk format eller med ny besetning. To av de mest prominente skikkelsene er for lengst borte. Bandets tangentmester, Jon Lord pensjonerte seg i 2002 og døde ti år seinere. Gitargud og notorisk bråkebøtte, Ritchie Blackmore forsvant i en røyk av agg i 1993 etter at Mark II-besetningen hadde gitt ut sitt siste album, «The Battle Rages On».

24 år seinere holder Ian Gillan, Roger Glover og Ian Paice, de resterende medlemmene fra det som blir betegnet som klassikerbesetningen, fortsatt koken på et oppsiktsvekkende vitalt nivå. «Rapture of the Deep» og forløperen «Now What!?» bar bud om at det fortsatt var mer i tanken.

Den trenden fortsetter på «Infinite». Det handler om å gjøre det de mestrer aller best: Glemme omverdenen og hvilken tid vi lever i og skrive ujålete hardrock med store melodier, ornamenterte arrangement og sjenerøse mengder instrumentalt ørefyll som lener seg tungt mot den klassiske 70-tallskatalogen. Selvsagt servert over et vuggende komp bare Paice og Glover kan varte opp med.

«Time of Bedlam», «All I Got is You» og «Birds of Prey» are alle klassisk Purple så godt som noe annet. I alle fall nesten. Og det er saktens ikke en dårlig måte å gå ut på når man har karret seg gjennom fem tiår med opp og nedturer. Vel blåst.