NÅR ENDEN ER GOD: «Game of Thrones» får heldigvis lov til å slutte om to sesonger, og slipper å bli den slitsomme onkelen som forteller samme vits om og om igjen, og aldri drar hjem fra familieselskapet.  (Foto: HBO via AP, File)
NÅR ENDEN ER GOD: «Game of Thrones» får heldigvis lov til å slutte om to sesonger, og slipper å bli den slitsomme onkelen som forteller samme vits om og om igjen, og aldri drar hjem fra familieselskapet.  (Foto: HBO via AP, File)Vis mer

Enden er nær, hurra!

«Game of Thrones» har fått sitt sluttpunkt. Heldigvis.

KOMMENTAR: Ryktene har svirret lenge, og denne uken kom omsider ravnen fra HBO med den for mange dystre bekreftelsen: «Game of Thrones» får bare to sesonger til, og så er det slutt for alltid.

FJERNSYN: Christopher Pahle skriver om tv for Dagbladet. 
FJERNSYN: Christopher Pahle skriver om tv for Dagbladet.  Vis mer

Den umiddelbare impulsen er fortvilelse, sorg og kanskje litt raseri. Hvor skal vi da gå for vår sårt tiltrengte, ukentlige dose av lemlestelse og incest? Men når åndenøden avtar siger en smertefull, men nødvendig erkjennelse inn: at denne serien ikke fortsetter inn i evigheten er en bra ting.

Kunstig i live

Å slutte mens leken er god er en kunst, og det er få forunt å få avrunde sin kommersielle historie på egne premisser. Mens vi gjerne kanoniserer de lovende seriene som brått kanselleres og rives bort fra oss i sin ungdoms vår, ser ettertiden mindre nådig på de som altfor lenge ble holdt kunstig i live, samme hvor mye de tryglet om å få dø.

Du har kanskje fortrengt de to siste sesongene av «X-Files», der både Mulder og Scully var byttet ut med bleke kopier, og konspirasjonene ble så snirklete at selv leserne av Nyhetsspeilet himlet med øynene?

Eller at «Sex & Singlelivs» kvikke dialog og seksuelle frigjorthet etter hvert ble en parodi på seg selv?

Og hva med de siste ti-femten tannløse sesongene av den en gang toneangivende «The Simpsons»?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Evighetsmaskiner

Kommersielle serier var alltid konstruert som evighetsmaskiner, i direkte konflikt med det faktum at noe av det som definerer en dramatisk historie er at den har en slutt. Det er selvsagt naturlig at man vil melke enn suksess så lenge som mulig, og når overtente seere skriker etter mer, kreves det en standhaftig produsent, kanalsjef eller serieskaper for å tørre å sette punktum. Det var først da skaperne av «Lost» – som midt i sesong tre merket at suppen de kokte begynte å smake av spiker – klarte å forhandle seg til tre sesonger til og et endelig sluttpunkt for serien, at skapere fikk lov å bestemme selv når seriene deres skulle slutte. Presedensen var satt, og vi har den å takke for at serier som «Mad Men» og «Breaking Bad» hadde så elegante nedslag.

Vitamininnsprøytning

Og nå er altså tiden kommet for «Game of Thrones». Alt tilsier at serien har godt av det. Der sesong fem var en retnings- og framdriftsløs smørje, hadde nylig avsluttede sesong seks fått en kraftig vitamininnsprøytning og var seriens kanskje hittil beste, mye takket være at mållinjen nå Ser i sikte. I stedet for å holde kortene tett til brystet og trå vannet kunne den endelig høste inn fruktene av fem år med omhyggelig planting av dramatiske frø, og samtidig posisjonere brikkene for siste akt og sluttspillet. Å skulle tvære det unødig ut over flere episoder bare for å blidgjøre fans og investorer ville være å gjøre seg selv – og oss – en bjørnetjeneste.

Vinteren kommer til oss alle, også til «Game of Thrones». Det er sånn det skal være. La oss nyte den mens vi kan.