KRITIKER TIL BORDS: Kunstner og kritiker Tommy Olsson stiller på Høstutstillingen med seg selv. Ved dette bordet kan du de neste ukene sette deg ned og diskutere kunsten, livet og Høstutstillingen med en vaskeekte kritiker. Bak henger veteranen Bjørn-Sigurd Tuftas malerier «The Ship» og «Sisyfos Variations III». FOTO: ARVE RØD
KRITIKER TIL BORDS: Kunstner og kritiker Tommy Olsson stiller på Høstutstillingen med seg selv. Ved dette bordet kan du de neste ukene sette deg ned og diskutere kunsten, livet og Høstutstillingen med en vaskeekte kritiker. Bak henger veteranen Bjørn-Sigurd Tuftas malerier «The Ship» og «Sisyfos Variations III». FOTO: ARVE RØDVis mer

Ender trolig opp som det mest omtalte og populære innslaget i år

Slik er årets Høstutstilling.

ANMELDELSE: Kunstkritikeren er til stede på Høstutstillingen! Altså ikke undertegnede, selv om jeg har vært der jeg også, men en sprell levende kritiker du kan sette deg ned og småprate med, eventuelt utgyte din frustrasjon over store og små ubegripeligheter som nå breier seg på Kunstnernes Hus.

Statens Kunstutstilling, som utstillingen offisielt heter, er over oss for 130. gang, og i den anledning vil kunstner og kritiker Tommy Olsson rigge seg til for et tête-à-tête med publikum den kommende måneden. «The Art Critic is Present» som verket/performancen/den sosiale skulpturen er titulert, er en slags variasjon over Marina Abramovic’ «The Artist is Present» hvor den berømte kunstneren satt i timer og uker og stirret dypt inn i øynene på enhver betrakter som følte for å prøve og stirre selve dronningen av overskridende performancekunst i senk.

PLAST OG PRIS: Kim Laybourns tekstskulptur «IDSPISPOPD (X,Y,Z)» er laget av resirkulert plast. Bak til venstre henger Anna Christina Lorenzens tresnitt «An Uncut Line (Eques)» som er mottaker av årets Norske Kunstforeningers debutantpris, og til høyre Mona Orstad Hansens maleri «Tillit». FOTO: ARVE RØD
PLAST OG PRIS: Kim Laybourns tekstskulptur «IDSPISPOPD (X,Y,Z)» er laget av resirkulert plast. Bak til venstre henger Anna Christina Lorenzens tresnitt «An Uncut Line (Eques)» som er mottaker av årets Norske Kunstforeningers debutantpris, og til høyre Mona Orstad Hansens maleri «Tillit». FOTO: ARVE RØD Vis mer

Nå kan du altså prøve argumentasjonsteknikken mot en kritiker som selv har stått for noen av de hardeste angrepene mot Høstutstillingen opp gjennom åra, men som i år altså stiller som både kunstner og verk i ett. Olsson ender trolig, og paradoksalt nok, opp som det mest omtalte og populære innslaget i år, så det er bare å troppe opp og snakke med og mot en av landets mest profilerte kritikerstemmer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Overraskende i år er forresten andelen av etablerte kunstnere som deltar – ikke bare etablerte, arge kritikere som kryper til korset. Tendensen har lenge vært at Høstutstillingen har blitt de uetablertes og debutantenes arena. Nå er også denne pendelen i ferd med å svinge tilbake – her henger kjente navn som Bjørn-Sigurd Tufta, Inghild Karlsen, Elisabeth Mathisen, Thomas Hestvold og Jon Arne Mogstad – uten at det nødvendigvis betyr at utstillingen kommer til å høste noen større faglig anseelse. Høstutstillingen vil forbli en påkostet kuriositet, men like fullt et demokratisk og underholdende innslag i norsk kunstliv, til forargelse for enkelte og til glede for mange andre.

Uansett innstilling man måtte møte utstillingen med, er det enkeltverkene og ikke sammenhengene som regjerer på Kunstnernes Hus hver høst. Selv er jeg som regel svak for de små, unnselige bidragene; de som ikke bråker unødig og ber om mer oppmerksomhet enn de fortjener. Som Lucy Athertons lille oljemaleri «Moorland», hvor egenskaper ved oljefargen er effektivt tatt i bruk i framstillingen av et halvt realistisk, halvt drømmende landskap. Eller Marianne Moes «Grønn tavle», strimlet ullfilt i ulike grønntoner som er presset sammen til å ligne feite, kontante penselstrøk.

LYNGHEI I OLJE: I Lucy Athertons lille maleri «Moorland» utnyttes oljefargens egenskaper i framstillingen av et halvt realistisk, halvt drømmende landskap. FOTO: ARVE RØD
LYNGHEI I OLJE: I Lucy Athertons lille maleri «Moorland» utnyttes oljefargens egenskaper i framstillingen av et halvt realistisk, halvt drømmende landskap. FOTO: ARVE RØD Vis mer

Ellers ser det ut til at flere yngre kunstnere ser ut til å vri de siste årenes såkalte nymaterialisme i samtidskunsten, til å gjelde en mer uttalt bevissthet om forbrukskulturens forsøpling. Både Simen Godtfredsens «maskeskulptur» av funnet materiale fra et industriområde og Morten Jensen Vågens «Loophole Streetwear», en jakke sydd av materialer fra det offentlige rom, ser ut til å ville kombinere økobevissthet med en interesse for objekter og materialer, men uten å ty til moraliserende pekefingre.

VETERAN: Årets Høstutstilling har lik blanding av debutanter og veteraner. Inghild Karlsen viser den dramatiske rominstallasjonen «Våre indre beist», laget av hengende kroppsformer av filtet ull. FOTO: ARVE RØD
VETERAN: Årets Høstutstilling har lik blanding av debutanter og veteraner. Inghild Karlsen viser den dramatiske rominstallasjonen «Våre indre beist», laget av hengende kroppsformer av filtet ull. FOTO: ARVE RØD Vis mer

Dessuten flere arbeider som på ulike måter benytter plast – en av den moderne tids mest anvendelige, og samtidig problematiske, materialer – som Berit Overgaards små rutevever, eller Kim Laybourns tekstskulptur av resirkulert plast.

Årets høstutstilling er severdig nok, og gir mye å gruble på – og er du fremdeles like klok etter å ha gått runden, er det jo bare å sette seg til bords og spørre kritiker Olsson.