Endetider i Los Angeles

«Strange Days», eller «Selsomme dager» om distributøren hadde giddet, er en framtidsfabel med hypervold og dommedagstoner fra de siste timer av vårt århundre. En «popokalypse» lagt til Los Angeles, som tydelig egner seg til det bruk.

Fenomenet virtual reality (skinnbarlig skinnvirkelighet, om du vil) er tøyd noen streker lenger: I L.A. anno 1999 finnes kassetter med autentiske opplevelser bevart på opptak via «head-sett» som kan tappe hjernebarken hos mann og kvinne i gjerningsøyeblikket, enten det er krim eller sex. Det gir den som avspiller kassettene voldsomme, vikarierende smerte- og lystopplevelser som er vanedannende som dop.

Eks-politimannen Lenny lever av å selge slike kassetter, men har ellers besvær med å ha noe å leve for. Dette lovende opplegget må dessverre vike for en skurk-og-politihistorie av mer velkjent type. Men regissøren Kathryn Bigelow (f. 1952, tidligere maler) iverksetter et sjuhelvetes apparat etter et manus av sin ektefelle, produsenten og regissøren James Cameron («Robocop», «Terminator»-filmene o. a.).

Ekstravagant high-tech-action er altså ekteparets spesiale. Fru Bigelow/Cameron står ikke gutta ett knivblad etter i voldsscener - kassettopptakene gir påskudd til noen ekstra eklende øvelser i den disiplinen. I all sin tekniske briljans (og ufrivillig morsomme dialog) lot filmen meg kald. Imponert, men kald.