Endimen- sjonalt grøss

Middelmådig grøsser om en invasjon fra verdensrommet

BOK: Dean Koontz regnes i beste fall som en fattigmanns-Stephen King - de to amerikanerne opererer ihvertfall delvis innenfor samme grøsser-territorium og selger begge uhyggelig mange bøker. Men uansett hvordan man vrir på det, så framstår alltid King som langt mer eventyrlysten og vågal enn sin kollega.

Enkel historie

«Begynnelsen på slutten» er et typisk eksempel på det. Romanen er en variasjon over temaet dommedag, og her invaderer vesener fra det ytre rom vår kjære planet. Men der King ville gitt oss en saftig og innholdsrik beretning om angrep og kollaps og utfall og innfall, så serverer Koontz en ganske rettlinjet og enkel historie uten de helt store vyer. Hovedpersonen, forfatteren Molly, våkner en natt av et fryktelig uvær. Hun og mannen bor i et hus som ligger øde til i San Bernardino-fjellene i California, og det uvanlige regnskyllet er så kraftig at en coyoteflokk søker tilflukt på terrassen hennes. De er så redde for det dårlige været at hun kan gå ut til dem uten at de stikker av.

Overfladisk

Seinere samme natt ser hun og mannen Neil på tv, og oppdager at uværet er verdensomspennende. De bestemmer seg for å søke tilflukt i nærmeste by. Og her foregår det meste av handlingen i romanen, hvor Molly både må konfrontere egne demoner og farlige aliens. Skummelt, ikke sant?Men, og det er typisk for en Koonz-roman, som leser opplever man aldri å bli dratt inn i handlingen. Han gir oss alltid overfladiske hendelser og endimensjonale personer å heie på, men det skumle de kommer ut for angår oss liksom ikke. Koontz når sånn sett aldri opp mot Stephen King, når han skaper noen (eller noe) på papiret så kravler det nesten av siden. Det sies at Dean Koontz skriver ti timer hver dag, akkompagnert av klassisk musikk, swing og Bruce Springsteen. Skal man dømme etter denne boka, må han ha hørt på alt for mye dårlig Springsteen. Hvor skulle han ellers ha fått den lumre avslutningen fra?