Endringene i kulturlivet

KULTURBYRÅKRATENES MAKT overfor politikerne og institusjonene er oppe til diskusjon, i Aftenposten, NRK, Klassekampen og nå også Dagbladet. Bakgrunnen er to kommentarartikler jeg har skrevet i Aftenposten, «Kultur-Norges nye maktstrukturer» (26.6.) og «Hvordan styrke kulturpolitikken?» (8.7.). I Dagbladet (15.7.) banaliserer kulturforsker Georg Arnestad argumentene og faktamaterialet. Han vil avspore et ordskifte han ikke skjønner poenget med -- men som kulturforskerne vel burde ha reist selv, igjen og igjen. Underveis legger han også frem synspunkter jeg er enig i: Kulturbyråkratiet har hatt mye makt lenge, kultur er et politisk svakt og dessverre lite konfliktfylt område, og Norge har hatt flere uambisiøse kulturministre de siste årene. Vi er til og med enige om at det ikke er innsprøyting av mer offentlige penger på alle områder som er det mest presserende behov i kulturlivet. Men det spørs om Arnestad deler et synspunkt jeg har fremmet flere ganger, at Kultur-Norge trenger en større andel privat finansiering, for å svekke det offentlige grepet om sektoren.

OG JODA, det er faktisk avhengigheten av Kulturdepartementet som er grunnen til at ikke enda flere kaster seg åpent og kritisk inn i slike debatter. Heller ikke institusjons- og organisasjonsledere tar sjansen på å havne utenfor det gode selskap, Arnestad. I likhet med kulturforskere? For sirklene i det offentlige Kultur-Norge er små, og toppembetsmennene i Kulturdepartementet gjør dem enda mindre gjennom de styrkede styringsgrepene som er tema i mine kommentarer - og som gjør de administrative lederne i departementet til Norges mektigste kulturpolitikere: 1) Omfattende sammenslåinger av institusjoner i f.eks. bibliotek-, museums- og kunstsektoren. 2) Departementsutnevnelse av de samme departementslojale personene til tunge styreverv i sentrale kulturinstitusjoner, helst to-tre samtidig. Begge grep skaper maktkonsentrasjon og økt sentralstyring fra Akersgata 59.Det er påfallende at disse underbelyste problemstillingene ikke interesserer en kulturforsker som Georg Arnestad. Enda rarere er det at han ikke har fått med seg at det kulturliv han skal forske på, er svært opptatt av de dype statlige struktur- og styringsendringene som nå skjer der.