Ene og alene Meryl

Virkelighetsdrama med god hovedrolle og lite nytt.

Helt etter oppskriften ble Meryl Streep Oscar-nominert for «Musikk fra hjertet». Det er da også omtrent umulig å si et vondt ord om henne. Dessverre går filmen litt på rutinen.

Streep er alltid umiddelbart troverdig, helt på innsiden av sine forskjellige kvinnetyper, med et bredt register å øse av. Så også som Roberta Guaspari, kvinnen som mister livsgrunnlaget når mannen forlater henne, drar til New Yorks Harlem med barna og der møysommelig bygger opp et program for fiolinundervisning blant elever i et utsatt miljø - med atskillig motgang fra flere hold.

Uttværet

Hun stjeler sin vane tro lerretet fra alle andre. En birollenes traver som Aidan Quinn når ikke Streep til navlen og er bare å nikke betimelig farvel til etter halvgått løp. Historien er sann, filmen er «Skrik»-regissør Wes Cravens første uten verken blod eller kniver, og han kan opplagt fortsette som han stevner.

Men da bør han stramme opp regien. «Musikk fra hjertet» er uttværet og repeterende, som om Craven har følt seg slavisk tvunget til å få med enhver detalj.

Det er ikke til å komme forbi at vi har sett denne filmen veldig mange ganger. Den er ikke langt fra en blåkopi av «Mr. Holland\'s Opus», en film Richard Dreyfuss ble Oscar-nominert for ikke mange år tilbake. Aktuelle «Erin Brockovitch» leverer en annen vri på samme kvinnetype - det kan nevnes i fleng. Dermed gjenstår Meryl - som en søyle i et hav av gjenkjenneligheter.

MERYL IGJEN: Som Roberta Guaspari gjør Meryl Streep nok en god rolle, men kan ikke bære en film helt alene.