Energi - næring eller politikk?

Er det i det hele tatt mulig å unngå en politisering av Norges rolle som energieksportør, spør Jakub Godzimirski.

PÅ DET NYLIG avholdte NATO-toppmøtet i Riga åpnet man at energisikkerhet inkluderes i organisasjonens mandat: «NATO kan bidra til å sikre alliertes interesser og, når det måtte være behov for det, bidra til både nasjonale og internasjonale forsøk på å løse problemer knyttet til energisikkerhet som kan ramme alliansens medlemmer,» heter det i slutterklæringen.Både SVs forsvarspolitiske talsmann Bjørn Jacobsen og stortingspresident Thorbjørn Jagland var raske med å kommentere beslutningen. Kjernen i debatten har vært om energisikkerhet bør betraktes som utelukkende et næringsøkonomisk problem eller også som en sikkerhetspolitisk utfordring. Jacobsen fryktet at andre NATO-medlemmer kan komme til å presse Norge til å produsere mer olje og gass enn landet egentlig ønsker ut fra miljøhensyn, og at dette dermed vil kunne bli en del av «det fremtidige trusselbildet for Norge». Jagland mente at det er høyst betenkelig å gi en militær organisasjon oppgaver på energiområdet, i det energi bør betraktes som et økonomisk anliggende og ikke politiseres eller militariseres.

MEN ER DET i det hele tatt mulig å unngå en politisering av Norges rolle som energieksportør? Og lever norske myndigheter opp til Jaglands retorikk? I norske samtaler med europeiske og transatlantiske partnere brukes Norges energiressurser som et viktig element for å sette Norge på disse aktørenes interessekart. Og når utenriksminister Jonas Gahr Større holder offisielle taler i Washington, Paris, Berlin eller Moskva, kommer energispørsmål alltid høyt på agendaen. Energi blir med andre ord helt bevisst brukt som et virkemiddel for å gjøre Norge mer interessant for andre. Dette har mye å gjøre med de nye rammebetingelsene for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Under den kalde krigen ble Norge betraktet som en viktig partner i den vestlige alliansen på grunn av landets strategiske geopolitiske beliggenhet. Norges internasjonale posisjon var nærmest automatisk definert av Norges beliggenhet som NATOs - og Europas - utpost i nord og i forhold til den overhengende sovjetiske trusselen. Nå, når den kalde krigens logikk er passé, må Norge, på lik linje med andre, finne sin nye plass på det internasjonale interessekartet. I dagens situasjon er det først og fremst våre energiressurser som gjør Norge til en attraktiv samarbeidspartner.

NORSKE MYNDIGHETER har selv aktivt markedsført energiressursene i en slik kontekst. Utenriksminister Jonas Gahr Støre uttalte for eksempel i en tale i Washington i juni 2006 at Norge satser på energisamarbeid med Russland som et viktig element i landets strategi i nordområdene og at dette samarbeidet skal gi ny giv i det bilaterale samarbeidet med den store naboen i øst. Er ikke en slik erklæring å betrakte som en klar politisering av energiressursene? Brukes ikke energi som et politisk - og til og med sikkerhetspolitisk - virkemiddel ikke bare i Norges relasjoner med Russland, men også med andre aktører? Og hvor ble det i så tilfelle av den avpolitiseringen av energi Jagland mener bør være Norges offisielle linje? Det synes snarere å være et eksempel på sammenblanding av norsk engasjementspolitikk (idealisme) og interessepolitikk (realisme) også på det energipolitiske felt. Men hvilke konsekvenser vil en slik dobbelthet kunne få for Norges muligheter til å føre en politikk som er i samsvar med landets langsiktige interesser.

TRE VIKTIGE elementer danner ramme for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og vil i økende grad komme til å definere Norges strategiske spillerom. Det første er at Norge er et av få vestlige land som har et betydelig energioverskudd og en viktig rolle som energieksportør på det globale energimarkedet, et marked som ellers er dominert av langt mindre stabile land med dårlige demokratiske og liberale skussmål. Det andre elementet som det er viktig å ta innover seg når man skal formulere norsk energipolitikk, er at uansett om man liker det eller ikke, er energi allerede blitt en viktig del av det globale sikkerhetspolitiske regnestykket. Politisering og «sikkerhetisering» av energi er rett og slett et faktum som Norge ikke kan overse. I alle de tre polene i det tradisjonelle sikkerhetspolitiske triangel Norge er innskrevet i - Russland, EU og USA - ser vi en slik utvikling. Hvor realistisk er det for eksempel at Norge skal ha et tett, men upolitisert og markedsbasert energisamarbeid i nordområdene på samme tid som Russland aktivt bruker energi som et viktig maktpolitisk instrument i forhold til tidligere sovjetrepublikker? Det tredje og siste elementet er vissheten om at Norge er og kommer til å forbli en importør av tradisjonell sikkerhet. Når man utarbeider en langsiktig nasjonal strategi kan man håpe på det beste, men man må forberede seg på det verste. Tatt i betrakting Norges internasjonale omgivelser og beliggenhet, landets demografiske, økonomiske og sikkerhetspolitiske ressurser og størrelsen på det område Norge skal håndheve sin suverenitet over, er det vanskelig å forestille seg at Norge i overskuelig fremtid vil kunne takle omfattende kriser på egen hånd uten ekstern støtte. Det ser heller ikke ut at Norges forankring i multilaterale organisasjoner, som FN eller OSSE, eller i eksisterende internasjonale regimer vil være tilstrekkelig for å ivareta våre spesifikke sikkerhetspolitiske interesser.

NORGE KAN DERMED enten bruke økonomiske ressurser generert av energisektoren til å oppgradere Norges tekniske forsvarsevne og avskrekkingspotensial, eller man kan bruke energiressursene for å bygge opp en langsiktig sikkerhetspolitisk kreditt hos våre tradisjonelle allierte. Den første strategien er forholdsvis enkel å iverksette, den andre krever mye mer innsats og ikke minst en viss nytenkning rundt energi som et politisk virkemiddel. For å lykkes med en slik strategi er det viktig å velge samarbeidspartnere som har samme verdi- og normative grunnlag som Norge. Disse finner man først og fremst i NATO og EU, organisasjoner som Norge har vært direkte eller indirekte knyttet til i en årrekke. Dette gjør at det burde falle Norge helt naturlig å diskutere energispørsmål ikke bare i bilaterale samtaler og økonomiske fora, men også i disse to organisasjonene hvor Norges allierte er samlet. Samtidig, på grunn av Norges tilknytningsform til EU og våre alliertes «sikkerhetisering» av energi, er det kanskje ingen dårlig idé å sette energisikkerhet på NATOs agenda.