PÅ TAMPEN AV gammelåret var det en TV-debatt om klimaproblemet, der også ungdommen fikk ordet: Hvis de fikk all makt, hvilke tiltak ville de satse på? Jeg satte meg godt til rette, endelig skulle noen si klart ifra. Men hva hørte jeg? Representanten fra AUF ville satse på ny teknologi. Fra Unge Høyre fikk vi høre om handel med utslippskvoter. Unge Venstre gikk inn for gratis kollektivtransport. Ikke et ord om energiforbruket, ikke et ord om hva vi bruker energien til. Heller ikke statsministeren berørte dette temaet i sin nyttårstale, selv om han var innom klimaproblemet. Det hadde jeg vel heller ikke ventet. EU, derimot, setter nå i gang en plan for reduksjon av energiforbruket, og både Sternrapporten og Lavslippsutvalgets konklusjoner peker i samme retning.

LA OSS GÅ en del år tilbake. På 1970-tallet var det mange som tok til orde for et moderat tempo i norsk oljeutvinning. Fra tid til annen blir temaet fremdeles tatt opp, men debatten har egentlig opphørt, og det pumpes olje som aldri før. I 1987 kom rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, ledet av Gro Harlem Brundtland. En av konklusjonene var at energiforbruket må halveres i rike og industrialiserte land, til fordel for en tilsvarende vekst av forbruket i den tredje verden. Da planene om norsk gasskraft begynte å ta form på 1990-tallet, het det at all kraft skulle gå til eksport. Få så for seg at vi skulle øke vårt eget strømforbruk i den grad det skulle vise seg. Tidligere har altså oppmerksomheten vært rettet mot utvinningstakt, fordelingsspørsmål og energiforbruk i seg selv.