Energi og etikk

KLIMA: Bevisbyrden ligger på den som ikke er bekymret, skriver Per Bjørn Foros

PÅ TAMPEN AV gammelåret var det en TV-debatt om klimaproblemet, der også ungdommen fikk ordet: Hvis de fikk all makt, hvilke tiltak ville de satse på? Jeg satte meg godt til rette, endelig skulle noen si klart ifra. Men hva hørte jeg? Representanten fra AUF ville satse på ny teknologi. Fra Unge Høyre fikk vi høre om handel med utslippskvoter. Unge Venstre gikk inn for gratis kollektivtransport. Ikke et ord om energiforbruket, ikke et ord om hva vi bruker energien til. Heller ikke statsministeren berørte dette temaet i sin nyttårstale, selv om han var innom klimaproblemet. Det hadde jeg vel heller ikke ventet. EU, derimot, setter nå i gang en plan for reduksjon av energiforbruket, og både Sternrapporten og Lavslippsutvalgets konklusjoner peker i samme retning.

LA OSS GÅ en del år tilbake. På 1970-tallet var det mange som tok til orde for et moderat tempo i norsk oljeutvinning. Fra tid til annen blir temaet fremdeles tatt opp, men debatten har egentlig opphørt, og det pumpes olje som aldri før. I 1987 kom rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, ledet av Gro Harlem Brundtland. En av konklusjonene var at energiforbruket må halveres i rike og industrialiserte land, til fordel for en tilsvarende vekst av forbruket i den tredje verden. Da planene om norsk gasskraft begynte å ta form på 1990-tallet, het det at all kraft skulle gå til eksport. Få så for seg at vi skulle øke vårt eget strømforbruk i den grad det skulle vise seg. Tidligere har altså oppmerksomheten vært rettet mot utvinningstakt, fordelingsspørsmål og energiforbruk i seg selv.

I DAGENS ENERGIDEBATT blir slike temaer sjelden berørt. Hvis energiforbruket anfektes, snakkes det om energiøkonomisering, som handler om å oppnå det samme med mindre energiforbruk - til nød om energisparing, som også lyder unnvikende. Til og med når miljøbevegelsen uttaler seg, er tanken om en reduksjon av energiforbruket forvist til bisetninger.Knapt noe begrep blir så misbrukt som bærekraftig utvikling. «Bærre kraftig utvikling», sies det i Trøndelag. I virkeligheten handler det om fysiske kjensgjerninger. Kort fortalt: All produksjon av varer innebærer at vi utvinner naturressurser (materialer og energi), som omsettes og forvandles under framstilling av ulike produkter. Underveis i dette forløpet skjer det utslipp til luft, jord og vann, såkalt forurensning. Når produktene utrangeres eller kastes, kaller vi det avfall. Utvinning av ressurser skjer ved kildene, forurensning og avfall opptrer ved sluket. Problemet er dette: Kildene kan tømmes, og sluket kan gå tett. Det er så enkelt at et barn kan fatte det - men politikerne forstår det ikke.

KLIMAPROBLEMET er et slukproblem, slik alle utslipp og all forurensning er det. Klimagassene samler seg opp, de hindrer utstråling av varme til verdensrommet, og temperaturene stiger, med de dramatiske konsekvensene vi nå aner. Og hva gjør vi i Norge? Vi stoler på CO2-rensing og kvotehandel, og drøfter om vi skal vente 10, 12 eller 14 år med full rensing. I realiteten må de totale utslippene av klimagasser reduseres med 60-70% for at atmosfæren skal stabiliseres på dagens nivå, enda mer for at klimaet i seg selv skal stabiliseres. Da blir Kyotoavtalen bare peanuts, og selv den har vi vansker med å forholde oss til.Det andre problemet vi diskuterer i Norge, er knyttet til kildene - den såkalte kraftkrisen, det vil si underskuddet på elektrisk kraft. I perioden 1985 - 2003 var det underskudd på kraftbalansen i bare seks av atten år. Og vi er i den absolutte verdenstoppen i energiforbruk per innbygger, ikke minst når det elektrisk kraft - mens vi bekymrer oss for strømprisen. Det vi burde være bekymret for, er risikoen for en framtidig energiknapphet, ettersom vi tømmer kildene så raskt.

LENGE HAR slukproblemene (forurensning, klimaendring) vært ansett som mer alvorlige enn knappheten ved kildene (materialer, energi). På kort sikt er dette riktig, men på lengre likt er det kanskje omvendt. Vi har knapt noen forestilling om hva det innebærer å erstatte den fossile energien (olje, gass, kull) med andre energikilder som er tilsvarende anvendelig og i tilsvarende mengder, som er uten skadelige utslipp og med lav risiko. Den siste faktoren utelukker kjernekraft.Men klimaproblemet overskygger alt, slik at kjernekraft snarere har fått ny vind i seilene. Og når det snakkes om alternative energikilder, er det fordi en vil unngå klimagassene, ikke fordi en vil verne om de fossile kildene. Når vi diskuterer gasskraft, er det CO2-rensing det handler om, ikke energitapet og utnyttingsgraden. Hvor ofte hører vi at halvparten av energien går bort i spillvarme? Og når får vi en debatt om virkningsgraden på biler - som er enda mye lavere?Generelt har energieffektiviteten økt. I vestlige industriland produseres det mer varer per kilowattime enn noen gang. Biler og vaskemaskiner bruker stadig mindre energi per utført arbeidsoppgave. Men vinninga går opp i spinninga. Vareproduksjonen, trafikken og klesvasken øker mer i omfang enn all innsparing til sammen. For ikke å snakke om varetransporten verden over. De sektorene der energiveksten er størst, er husholdning og fritidssysler, der vi omgir oss med alle slags dingser og remedier. Når begynner vi å stille spørsmålet: Hva skal energien brukes til?På toppen av alt: Også klimaproblemet - så vel som andre slukproblemer - kan bare løses ved å bremse selve energistrømmen. Det er slutt på den tiden vi kunne fikse alt ved å rense sluket, altså ordne opp i sluttfasen av produksjonsforløpet. Det er for mye dritt som samler seg opp. Det er også slutt på den tiden da det ikke skulle koste noe å løse problemene. Vi må belage oss på at vanene våre må endres og noen standarder senkes. Riktignok får vi høre at levestandard og energiforbruk kan gjøres uavhengig av hverandre. I noen grad kanskje, men jeg tror likevel det kreves noen offer av oss.

SÅ KOMMER DET altså noen og snakker om moral i tillegg, slik filosofen Arne Johan Vetlesen gjorde i Morgenbladet nylig. Han spør: Må vi ikke våge å kritisere det som faktisk er kritikkverdig, uten å bli kalt moralister? Her er det viktig å skille mellom mannen og ballen. Å si at vi reiser for mye, er ikke moralisme, men å anklage naboen for å gjøre det, er en annen sak.At energidebatten er søkkfull av moralske spørsmål, er hevet over tvil. Filosofen Hans Jonas prøvde i sin tid å utforme det han kalte en etikk for den teknologiske sivilisasjon, der det avgjørende spørsmålet var dette: Hvilke konsekvenser har våre handlinger - for naturen i seg selv og for andre mennesker, kjente og ukjente, nå eller seinere, et eller annet sted på kloden. For å få fram alvoret snudde han våre forestillinger på hodet: Vi må tenke oss de verst mulige konsekvensene, ikke de best mulige.

STIL OPP MOT dette alvoret er norsk energipolitikk og energidebatt forstemmende. Vi har mistet alle begreper og tapt enhver målestokk av syne. Konsekvensene av det store eventyret begynner å tegne seg. De mest uskyldige blir hardest rammet, og de kommende generasjoner kan ikke uttale seg - i det som ellers blir framstilt som demokrati eller marked, der alle kommer til orde og alle kan stille sine krav. Det vi overlater dem, er i stedet tomme oljebrønner og et forstyrret klima. Bevisbyrden ligger på den som ikke er bekymret over dette.