Energidebatt uten visjoner

Det regjeringsoppnevnte energiutvalget har nå lagt fram sin utredning for utviklingen i energi- og kraftbalansen frem mot år 2020. Budskapet som foreløpig har høstet de største overskriftene, og de feteste typene, er høyere strømpris . Norsk energipolitikk handler imidlertid om langt mer enn prisen på strøm.

En dimensjon som teknologi- og industriutvikling, setter i liten grad sitt preg på energidebatten, hvor «kW-logikken» råder. For å utvide perspektivet i debatten, vil jeg kommentere mulighetene for en omlegging av norsk energiøkonomi, fra dagens rikdomsbaserte til en mer kunnskapsorientert og innovativ.

Etter oljekrisen i 1973 trommet de nordiske ministrene sammen til et møte for å diskutere bl.a. mulige scenarier for fremtidens nordiske energimarked. Disse samtalene endte etter sigende med at Danmark tok hånd om vindkraften, Sverige bioenergi, mens Norge fikk ansvar for utvikling av bølgekraft. Siden den gang har tilskuddet til bølgekraft gått, ja nettopp, i bølger, og det eneste synlige resultatet av satsningen er to havarerte anlegg på Vestlandet. Samtidig har den danske vindmølleindustrien i løpet av de siste ti årene vokst til å bli verdens ledende eksportør av vindkraft-teknologi. Av en samlet omsetning på 5 milliarder i 1997 utgjorde eksportverdien ca. 70%.

Det er imidlertid viktig å understreke at det er betydelige forskjeller mellom energisituasjonen i Danmark og Norge, både hva energibehov og -kilder angår. Mens Norge i hovedsak er selvforsynt med fornybar vannkraft, og har som uttalt politisk mål at energibehovet skal dekkes gjennom fornybare ressurser i et såkalt normalår , danser Danmark tango for COæ-2å med USA blant verdens verste miljøsyndere. Likevel er det betimelig å spørre om ikke oljealderen, og stempelet som vannkraft-nasjon, er i ferd med å plassere Norge i bakevjen i energispørsmål, ved inngangen til et nytt millennium.

«Vi kan snart bli vitne til de mest dramatiske endringene i verdens energiøkonomi de siste hundre år,» erklærte visepresident Christopher Flavin i World Watch ved inngangen til 1996. Med bakgrunn i ferske tall som viser en markant tilvekst i bruken av ny fornybar energi (NFE) på verdensbasis, tegner han konturene av en fremtid som definitivt vil markere slutten på en æra hvor fossile brensler og kjernekraft har vært de sentrale energikildene. Blant NFE-kildene som forventes å få stor betydning for energibalansen er vind-, sol- og bioenergi, samt enkelte andre kilder som hittil har hatt et mer beskjedent omfang.

Hittil har argumentene mot å øke innslaget av NFE i hovedsak vært av samfunnsøkonomisk karakter, prisen har simpelthen vært for høy. Behovet for en kostnadseffektiv gjennomføring av nye tiltak er i så måte dypt forankret i sosialøkonomenes verdensbilde. Man synes imidlertid å glemme at det er vanskelig å innarbeide hensyn til teknologisk utvikling og innovasjon i modeller som brukes for økonomiske fremskrivninger. Hvorledes kan man tallfeste hvilken effekt ny teknologi vil ha på strømprisen, eller gevinstene i form av ny industriutvikling? Hvor vanskelig det er å avgi slike spådommer om fremtiden, viser seg i særlig grad for vindkraft og solenergi, som er de NFE-kilder som vokser raskest internasjonalt. Det er i denne sammenheng at det er viktig å forstå essensen i Flavins budskap, nemlig at vi nå står overfor et energiøkonomisk paradigme-skifte , hvor tradisjonelle oppfatninger vil måtte vike for en ny forståelse av de spørsmål som knytter seg til verdens energisituasjon.

Det er i prinsippet (minst) to sentrale argumenter for at Norge bør innta en langt mer offensiv rolle i satsningen på NFE. Det første, og mest synliggjorte, er miljøhensyn slik de har manifestert seg i Kyoto-protokollen. Til tross for sterk motstand fra bl.a. lobbyister for den mektige oljeindustrien, kom man til enighet om en samlet reduksjon av verdens COæ-2å-utslipp på 5,2% innen 2008- 2012 i forhold til 1990-nivå. Det andre perspektivet, som også er sterkt koplet til miljøaspektet, knytter seg til kunnskapsproduksjon og innovasjon, og rollen Norge som nasjon ønsker å bekle i forhold til utformingen av fremtidens energisystemer. Som tung aktør gjennom salg av olje, gass og vannkraft, har Norge en rekke komparative fordeler som premissleverandør i energispørsmål.

Tegn i tiden tilsier dessverre at Norges energipolitiske miljøer lever i utakt med omverdenen. Mens Sverige satser i størrelsesorden 9000 millioner kroner på NFE over en 7-års periode, bevilget norske myndigheter totalt 80 millioner for inneværende år. Holdningen synes å være at vi kan utnytte vår relative tilbakeliggenhet ved å la andre nasjoner dra lasset i utviklingen av ny teknologi, og surfe på denne bølgen i kraft av vår rikdom. Faremomentet er at en slik innstilling på lengre sikt kan vise seg å være utarmende, ved at vi plasserer oss på sidelinjen og ikke opparbeider oss den faglige og teknologiske kompetanse andre land utvikler. Siden sosialøkonomiske modeller i liten grad fanger opp den økende andel av nasjonens realkapital som utgjøres av kunnskap, gir de et altfor statisk bilde av mulighetsrommet for norsk NFE- politikk.

Foruten sporadiske og tendensiøse diskusjoner om vindkraft og bioenergi, er norsk energidebatt i det store og hele dominert av spørsmålet om gasskraft. Selv om gasskraft i global sammenheng kan utgjøre en betydelig miljøfaktor, ved at gass erstatter den langt mer forurensende kullkraften, er det for Norges vedkommende snarere et spørsmål om hva man ikke gjør, enn hva man gjør. Med dette sikter jeg til at kunnskap og risikovillig kapital må betraktes som begrensede ressurser. Som et høykostnadsland må Norge derfor satse på høyteknologi og kompetanse, snarere enn å konkurrere i råvaremarkeder på pris. I stedet for å satse ensidig morgendagens gassteknologi, burde Norge også løfte blikket fremover mot neste årtusens energisektor. I så måte vil det være meningsløst om de planer som eksisterer for å ta i bruk vindkraft i stor skala, kun impliserer kjøp av teknologi, og ikke samtidig følges opp av en større satsning på forskning og teknologiutvikling.

Bruken av virkemidler står sentralt på dagsorden i de fleste land som satser på NFE. I Sverige har man hatt betydelig suksess med innføringen av «grønn elektrisitet» , mens offentlige tilskuddsordninger har hatt avgjørende betydning for vindkraft i Danmark og Tyskland. Det er i så måte besnærende at Frp, Høyre og Ap åpenbart føler seg bastet og bundet av den kraftkrevende industri, når de går imot grønne skatter . Selv om grønne skatter bare er ett av mange mulige tiltak for å stimulere til øket innsats for en mer miljøvennlig energi- og industrisektor, må det være grunn til å forlange at ensidige hensyn til tungindustrien ikke er til hinder for nytenkning og innovasjon.

I et forsøk på å se fremtiden inn i hvitøyet, åpner det seg et post-industrielt samfunn med en kunnskapsintensiv snarere enn energi-intensiv industristruktur. Tendensene ser vi hos våre nordiske naboer og i andre EU land, som gradvis har redusert energiforbruket i industrien, til tross for økt produksjon. Det norske forbruket har derimot økt betydelig i samme periode. Det er også viktig å få bukt med et sterkt økende privat forbruk, hvor et hovedmål må være å realisere det store ENØK-potensialet. Redusert bruk av elektrisitet til oppvarming kan oppnås ved omlegging til vannbårne systemer, med utstrakt bruk av bioenergi, solvarme og varmepumper. Premium for å innfri ENØK-potensialet kan måles både i form av økonomisk og miljømessig gevinst. Vannkraften som frigjøres kan selges til en høy pris i et liberalisert nordisk, og etter hvert europeisk marked, samtidig som den kan redusere bruken av fossile brensler.

Utfordringene som gjenstår kan ikke løses uten en langt mer aktiv og offensiv holdning fra politisk hold. Det er derfor av overordnet betydning å dra i gang en bred nasjonal debatt om hvor vi ønsker å plassere Norge på det internasjonale energikartet. For å unngå en plass på skyggesiden i spillet om fremtidens globale maktposisjoner, er det å håpe at energiutvalgets rapport manifesterer seg i form av en energipolitisk visjon, hvor man også tar hensyn til innovasjon og industriutvikling i utformingen av energipolitiske målsetninger.