Energifarse

Da den rødgrønne regjeringen tiltrådte høsten 2005 hadde den på papiret som visjon at «Norge skal være en miljøvennlig energinasjon og være verdensledende innenfor utviklingen av miljøvennlig energi». Snart tre år senere kan vi konstatere at det er langt mellom visjon og virkelighet. I stedet for at Norge er verdensledende innen utviklingen av miljøvennlig, energi har vi en av Europas dårligste støtteordninger for ny fornybar energiproduksjon, 9 av 10 planlagte vindkraftprosjekter er blitt lagt bort og norsk industri velger å satse på å utvikle ny fornybar energi i Storbritannia og Sverige fremfor i Norge. I tre år har vi stått på stedet hvil og tapt muligheter.

Den forrige regjeringen forberedte den viktigste satsingen på fornybar energi, et felles grønt sertifikatmarked; en markedsbasert og teknologinøytral støtteordning for produksjon av elektrisk kraft fra nye fornybare energikilder. Også Soria Moria slo fast at det viktigste virkemiddelet var et grønt sertifikatmarked. Stor var derfor forbauselsen da den rødgrønne regjeringen i februar 2006 valgte å avbryte forhandlingene med Sverige om markedet for grønne sertifikater.

Regjeringen lovte i stedet å fremme et nasjonalt støttesystem for kraftproduksjon fra nye fornybar energikilder som skulle bli «minst like god» som det grønne sertifikater ville vært. Da denne ble lagt frem høsten 2006 presenterte regjeringen den som intet mindre enn «en langsiktig satsing som savner sidestykke i Norges bestrebelser på å fremme miljøvennlige energiløsninger».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utenfor regjeringskontorene var det imidlertid få som var imponert. Det var bred enighet i energibransjen om at støtteordningen var for dårlig og derfor ville utløse svært få fornybarprosjekter. Noen ville kalt det et mageplask. Åslaug Haga innrømmet at når fornybar-prosjekter ble realisert utenlands og ikke i Norge, måtte man trekke konklusjonen at det var for dårlige støtteordninger innenlands. Uten at det fikk noen praktiske konsekvenser.

I revidert nasjonalbudsjett i vår ble regjeringens nasjonale støtteordning for kraftproduksjon basert på nye fornybare energikilder parkert for godt. Det som var «en langsiktig satsing som savner sidestykke i Norges bestrebelser på å fremme miljøvennlige energiløsninger», ble vraket allerede før den var trådt i kraft. I stedet skal regjeringen igjen prøve å få til en avtale med Sverige om et felles marked for grønne sertifikater etter at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre hadde satt dette som krav for å inngå et klimapolitisk forlik med regjeringen.

I mellomtiden har EU lagt frem sin satsing på fornybar energi, og Sverige må vite hva som blir deres forpliktelser i forhold til dette før de kan inngå en avtale med Norge om grønne sertifikater. Det vil først bli klart våren 2009. Hva som vil være de norske støtteordningene frem til dette er, som det meste av regjeringens energipolitikk, fortsatt uklart. Regjeringen har varslet at den vil satse på dagens investeringsstøtte til vindkraft i regi av Enova, som ble innført i 2001. Dermed har vi rykket tilbake til start.

Men regjeringens energifarse stopper ikke der. I stedet for å legge forholdene til rette for økt kraftproduksjon fra fornybare energikilder, gikk regjeringen i statsbudsjettet for 2008 i motsatt retning og foreslo en skatteskjerpelse som ville gjøre det mindre lønnsomt å øke vannkraftproduksjonen her i landet. Men allerede før budsjettet var vedtatt i Stortinget hadde regjeringen endret sitt forslag slik at det kun ble en skatteskjerpelse for nye kraftverk. Deretter trakk regjeringen, etter stort politisk press, tilbake hele skatteskjerpelsen på dette punktet i revidert nasjonalbudsjett i vår. Høyre er glad for at regjeringen omsider kom til fornuft, men den burde kanskje ha tenkt seg om før den i det hele tatt la frem forslaget. Da hadde man unngått mye frustrasjon og usikkerhet om rammebetingelsene i småkraftbransjen.

Status etter snart tre år med rødgrønn energi- og miljøpolitikk er ikke at vi er «verdensledende innenfor utviklingen av miljøvennlig energi». Status, etter tre år med tre olje- og energiministere og to miljøvernministere, er at vi er omtrent der vi var før dagens regjering tiltrådte. I mellomtiden har vi tapt tre år. Tre år er tapt i arbeidet for en bedre forsyningssikkerhet for elektrisk kraft. Tre år er tapt i arbeidet for å redusere klimagassutslipp. Tre år med frustrasjoner over stadig skiftende rammebetingelser for alle med planer om å investere i miljøvennlig energi. I tre år har regjeringen rotet rundt, tilsynelatende uten mål og mening. Forslag har blitt fremmet, for så å bli trukket tilbake eller totalt endret få måneder senere. Omtrent det eneste regjeringen har levert er store ord.

Særlig finansministeren har vært flink til å kritisere andre for manglende engasjement. Det lyder hult når det var opposisjonen som måtte tvinge frem et klimaforlik etter at regjeringens opprinnelige klimaplan ble omtalt som «pinlig» og «et mageplask» av miljøvernorganisasjonene. Det lyder enda mer hult når regjeringen har sviktet så fundamentalt innenfor fornybar energi.

Høyre mener det må vises handlekraft i energipolitikken. Det er ikke minst viktig i forhold til klimautfordringene. Mesteparten av utslippene av klimagasser skyldes produksjon eller bruk av energi. Derfor henger satsing på utslippsfri, fornybar energi og reduksjon av klimagassutslippene sammen. Under Bondevik II-regjeringen styrket vi satsingen på fornybar energi. Vi økte støtten til energiomlegging under Enova, vi forberedte et marked for grønne sertifikater sammen med Sverige og vi ga flere konsesjoner til vannkraftutbygging enn det ble gitt i hele den foregående tiårsperioden til sammen. Vi handlet der dagens regjering har famlet.