Enfoldighetens Amerika

I det aktuelle storverk, «A Man in Full», forteller Tom Wolfe hvor naive og enfol-dige de er, alle menneskene, særlig amerikanerne.

Hovedpersonen i bokas store rollebesetning er eiendomsmagnat og parvenymogul i Atlanta, Georgia, sørstatsbyen med New York-kompleks og dype røtter i konføderasjon og slaveri, der de hvite stadig har pengene, men de svarte den politiske makta.

Denne Charles Croker, som er i 60-åra, har kassert sin kone og giftet seg på nytt med en lekker ung dame fra det kreative settet, «en gutt med bryster», som Wolf bruker til å latterliggjøre nettopp det postmoderne snobberiet. Charlie trues med konkurs i åpningen av fortellingen, en scene i en bank-executive-suite som fortsetter satiren. Et selskap på hans ranch går videre i storyen med svarte tjenere og hvite velstandsfolk og dårlig skjulte rasemotsetninger mellom svarte og hvite, og med en skjør atmosfære av ubehag mellom sørstatsborgernes kultur og de moderne politisk korrekte designerliberale.

Voldtekt

Croker får sjansen til å slippe unna konkursen ved å stå fram og være karaktervitne for en svart fotballstjerne som muligens har voldtatt en pike fra det gode selskap. Her presenteres nye rollefigurer: En svart advokatjåle med engelske dresser, en buldrende svart ordfører som dekorerer rådhuset med afrikansk kunst, og en bankfunksjonær som ser muligheten til å tuske til seg et av Crokers tårnbygg, og som starter med å legge i vei med hans avlagte kone.

Med dette persongalleriet og deres miljø, levesett, klesdrakt, boliger og samtaleemner begynner bildet av Amerika å brette seg ut. Men det tegnes ikke bare videre på Atlanta med motsetningene mellom fattig og rik, svart og hvit. Historien trekkes over kontinentet til Oakland-området til en gutt i tjueårene, Conrad Hensley. Han har vært usedvanlig uheldig med foreldre, ble far og ektemann som attenåring, måtte droppe skolen og jobber i et digert fryseri, eid av Charlie Croker som driver et slags Rimi engros. Conrad er en god gutt, han er ærlig og hans høyeste drøm er å bli en del av tryggheten i det borgerskap Wolf gjør sånn narr av.

Imidlertid kommer taperen Conrad på grunn av meget uheldige og litt uforskyldte omstendigheter i fengsel, og der stuper historien inn i en annen bunn av det amerikanske samfunnet. En ganske overraskende vri på storyen gir Conrad sjansen til å rømme, og så dukker han opp i Atlanta, der han mot slutten av denne vidtforgreinete og mangefasetterte fortellingen kobles opp med Charles Croker. Som det i mellomtida har hendt mye med.

Detaljer

Alle personer, alle miljø, hvert klesplagg, hvert kontor, hver slumleilighet, fengselscelle og bakgate, hver overklasseleilighet, hver butikk - alt er nøye og nitid beskrevet. Den ulmende rasismen, hykleriet, snobberiet, fattigdommen, rikdommen og den menneskelige dårskapen, naiviteten, lidelsen og drømmen tegner menneskene - de tilsynelatende vinnerne og de egentlige taperne. Det er detaljert, det er avslørende, det er morsomt, spennende og nådeløst, og endelig til slutt ganske deprimerende. For Wolf viser også at den menneskelige tragedien heller aldri har vært mer innholdsrik.

Wolf har vært kritisert for sin detaljrikdom og sine mange ord, men når man slår opp dagens Amerika som bildets susjett, må det bli mange strøk og punkter for å fylle det. Den lange verbale vandringen over kontinentet og demografien skaper en egen rytme og en egen dynamikk som gir bildet rik mulighet til å bli betraktet, til fordypning. Forfatteren bruker også hele veien den aktuelle dialekt eller slang som hører scenen til. Det gir en ekstra amerikansk farge i bildet.

Reportasje

Andre antyder at dette egentlig ikke er en «ekte» roman i litterær forstand. Også det kan være en ufortjent betraktning. Det er flere store forfattere som har overlevd, og overlevd lenge, med verker i samme stil. Her er en sosiologisk studie som måler seg med verdensklassikerne. Selvsagt er det reportasje, en fortsettelse av Wolfes journalistikk, som for øvrig heller ikke er hans egen. Den har vært stilskapende i alle tider og på moten i bølge etter bølge, men Wolfe er en av vårt århundres store mestere i denne kunsten.

Sosialt tilhører Wolfe med sine offwhite dresser og hatter de kvasilitterære kretser som kalles glitterati i den sofistikerte sladrepressen. Det frister enkelte litteraturkritikere til å lese hans scener som kulisser og hans sjablonger som klisjeer. Men det forhindrer ikke at den som gir seg Wolfe i vold med åpent sinn og selvdiktende evner, lett finner fram til menneskene bak maskene og får en stor leseropplevelse, «a good read», som de sier på engelsk.