Engasjement i generasjoner

AFGHANISTAN: En engasjert soldatmor spør gjennom Dagbladet hvor mange som takker ja til å reise til Afghanistan etter å ha fullført førstegangstjeneste, det er ca 30 prosent.

Det er dokumentasjon på at soldatene tar selvstendige valg. I forkant gir vi fra Forsvarets side fyldig informasjon om hva man kan vente i Afghanistan på godt og ondt; om kulturelle forhold, om sikkerhetsutfordringene, og om oppdraget som møter soldatene i Afghanistan. Vi gir også et innsyn bak sceneteppet; vi tar for oss hvordan vi som mennesker utfordres av annerledesheten, hvordan vi som gruppe og avdeling forsterker båndene mellom oss fordi vi står overfor en felles utfordring.

De mange hundre år med undertrykkelse har gitt samfunnet Afghanistan arr som vi i travel juletid har vanskelig for å forstå. Det er derfor flott når en mor engasjerer seg på vegne av døtre og sønner som velger å gjøre noe for en bedre fremtid, det er med andre ord et engasjement som har funnet vei i neste generasjon.

En god grunn til å være fornøyd med at 30 prosent ønsker å reise til Afghanistan, er at internasjonalt engasjement bidrar direkte til nasjonal sikkerhet. I 2. bataljonen på Skjold er det tre geværkompanier som utgjør stammen i bataljonen. De hadde alle sin plass, om de reiste til Afghanistan eller bidro til nasjonal beredskap hjemme. Når det er sagt så er jeg veldig opptatt av at våre soldater i Afghanistan og deres familier må få den anerkjennelse de fortjener og at Norge må sørge for å ta bedre vare på det lille mindretall av våre veteraner som får problemer i etterkant.

Skal man reise i internasjonale operasjoner er det helt avgjørende at man er motivert for tjenesten. Om man er i tvil eller har bestemt seg for at man ikke ønsker å reise, så er det innlysende for oss at det er velkomment. Vår erfaring er at noen få ombestemmer seg før de signerer kontrakten som stadfester de økonomiske og juridiske forhold til Forsvaret.

Soldatmoren har helt rett når hun tror at det dannes forventninger og forpliktelser når man stiller seg i den rekken som skal til Afghanistan. Men hun tar feil om hun tror at man ikke kan skifte mening; de er like viktig om de bidrar til nasjonal beredskap – eller internasjonalt engasjement.