Engasjement på tomgang

Kjører seg fast i bluesgjørma.

CD: Neil Young har alltid vært en direkte og instinktbasert artist, driftende av gårde dit hjertet, magefølelsen eller engasjementet har ledet ham. Veien fra halvgod idé til konseptalbum eller tematurné, en økologisk musikal eller en ny film er forbløffende kort. Det gir en råskap som er en viktig del av Neil Youngs karisma og personlighet, men det har de siste 10-15 åra også gitt Young en relativt lav scoringsprosent for sine album.

Elbilder

«Fork In The Road» er enda en av disse platene som bommer mer enn den treffer, et slags konseptalbum om hvordan elbiler kan redde verden fra krig og elendighet. Konseptet er ikke strammere enn at han får gitt en kort, banal og rap-aktig kommentar til finanskrisen i den polariserende og på mange måter fascinerende «Cough Up The Bucks». Men den er også illustrerende for albumet som helhet: Dårlig på en bra måte eller bare dårlig på den vanlige dårlige måten? Svorne Young-fans vil vel deles omtrent på midten.

Slogan-orientert

Musikalsk er det en slags rustrød tråd her, et stort sett litt punkaktig og slogan-orientert bluesrock/boogiekjør med vrengpedalen i bånn som i forsvinnende liten grad tåler eller fortjener sammenlikninger med platene på øverste hylle i Young-diskografien. Snarere må vi tilbake til den småsjarmerende, men halvkokte «Re-Ac-Tor» fra 1981 for å finne noe tilsvarende. Det betyr blant annet at det riffmessig er en del å glede seg over. Det er noe søplete og godslurvete over mange av de fuzzarmerte låtfundamentene denne gangen. Men låter er mer enn riff, og melodisk er det ofte stusslig stilt. Selv en tilforlatelig folk/countryavstikker i «Light A Candle» eller den prototypiske, svaiende rockeren «Just Singing A Song» – en av de helt nye låtene han spilte i Oslo Spektrum i fjor – klarer ikke å befri plata fra følelsen av en litt gubbete grunnstilling og en generell følelse av kreativ tomgangskjøring, miljøengasjement og konseptuel vilje til tross.