Engasjerende jåleri

Nå er den altså her, filmen som etter manges mening - regissør von Triers inkludert - burde ha vunnet gullpalmen i Cannes. I stedet fikk den «bare» juryens pris.

Kort fortalt: I en svært religiøs liten bygd et sted på den forblåste skotske kysten skal det feires bryllup.

Bess, bygdas snilleste og mest naive jente, skal vies til oljearbeideren Jan. Men Jan blir rammet av en arbeidsulykke, og blir levnet lite håp om å noen gang kunne gå igjen - hvis han i det hele tatt overlever. Det er i hvert fall det Bess blir fortalt. Fra sykehussengen befaler Jan sin unge kone å gå til sengs med ymse menn og gi ham saftige rapporter i etterkant.

Bess elsker sin Jan så høyt at hun gjør det, og får etter hvert ideen om at jo mer hun ofrer seg - jo mer hun synder - jo større blir sjansene for at Gud vil høre hennes bønner og gjøre Jan frisk igjen. Når miraklet til slutt inntreffer, er prisen høy. Bess er rett og slett for god for denne verden.

Spørsmålet som melder seg er om debutant Emily Watson er for god for «Breaking the Waves». Hennes spill alene veier opp for flere svakheter, både i form og innhold. Historien kunne vært bedre fortalt. Hvorfor Jan (Stellan Skarsgård) ber Bess om å hore, får vi aldri noen god begrunnelse for. Jeg kjøper i hvert fall ikke den von Trier serverer.

Det største problemet ligger likevel ikke her. von Trier («Europa», «Riket») har valgt et røft formspråk som føles unødvendig, ja, til tider nærmest jålete. Mesteparten av filmen er fotografert med håndholdt kamera og med tilhørende svisjpanoreringer. Klippingen er stygg og ujevn, bildene ofte uskarpe og kornete (foto: Robby Müller). Meningen er antakelig å gi filmen et autentisk preg, faren er at publikum får hodepine.

Til tross for alle ovennevnte innvendinger, må jeg innrømme at jeg ble engasjert - selv om formen hele tida slåss mot innholdet. Men det går bra til slutt: La oss kalle det et gledelig eksempel på innholdets seier over formen.