SAMHOLD: «Irritasjon skaper samhold. Når vi irriterer oss sammen, over alle idiotene der ute, alt maset, alt som blir litt mye, det er kvalitetstid,» skriver kronikkforfatteren.

Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
SAMHOLD: «Irritasjon skaper samhold. Når vi irriterer oss sammen, over alle idiotene der ute, alt maset, alt som blir litt mye, det er kvalitetstid,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer

Engasjert - irritert - dritt lei

Når vi kaster oss ut i sykluser av engasjement, metthet, irritasjon og aggresjon, har vi latt oss lure av en løgnaktig medielogikk.

Det starter med at nyhetssaken dukker opp på nettavisene. De snakker om den på radioen. Dagsrevyen og TV2-nyhetene har lange innslag samme kveld. Neste morgen er avisforsidene fylt med saken, og noen kommentatorer har utrolig nok klart å gulpe opp noen sterke meninger allerede. Facebook-strømmen er fylt opp av innlegg og kommentarer. Twitter, hvis du bruker det, inneholder allerede spekulasjoner og (unngåelig) ordspill om saken. De diskuterer det på Dagsnytt 18. Seinere i uka er det tema for Debatten på Litteraturhuset, live på NRK 1. Du klarer ikke helt ta stilling til saken. Det er kompliserte greier. Men hvor mye skal vi egentlig måtte høre om dette? Dagsrevyen maser igjen. Irritasjonen vokser. Du kan jo skru av, men nå har endelig du også tatt ett standpunkt: det er litt mye dette her? Her har vi en statusoppdatering!

Irritasjon er gull verdt på sosiale medier. Perfekt til å fuge sammen den lille ekstra glipen som oppstår når vi ikke ser hverandre ansikt til ansikt. Den mest irriterte, med flest spydige observasjoner, gjør raskt suksess. Irritasjon skaper samhold. Når vi irriterer oss sammen, over alle idiotene der ute, alt maset, alt som blir litt mye, det er kvalitetstid. Og det er mye som kan bli litt mye. Det meste, i grunn. Særlig når verden inntas i stadig større slurker via stadig flere skjermer.

Jeg skriver dette på en buss langs Sognefjorden. Et fantastisk landskap glir forbi. Jeg har et lesebrett på venstre side, og smarttelefonen til høyre for laptopen, som ligger i fanget. På mobilen poster jeg ting i tre sosiale medier samtidig (jeg fant noe morsomt å ta bilde av i Vadheim, og syntes det blei mye rart prat på radioen i bussen, irriterende). Når en tekst treffer mange, deles den kanskje av over 50 på vennelista. Snart er nyhetsstrømmen fra venner og kjente fylt opp av den samme informasjonen. Klart det raskt blir mye.

Eivind Trædal
Eivind Trædal Vis mer

Tidligere i år ble det sluppet en nettvideo om den brutale krigsherren Kony, som har lurt opptil 30 000 barn til å være soldater i den fanatiske kristne «frigjøringshæren» sin i Uganda. Budskapet var blant annet at vi, gjennom sosiale medier, kunne gjøre Kony berømt, og slik tvinge fram en arrestasjon, og en rettssak i menneskerettighetsdomstolen. Jeg så videoen, og delte den pliktskyldigst videre. Videoen ble raskt en enorm suksess, målt i seertall. Men det tok nesten like kort tid før folk var lei.

På Reddit kan brukerne dele, kommentere og stemme opp eller ned lenker, gjerne nyhetshistorier og morsomme bilder. Der trenger man ikke være mer enn en dag på etterskudd før man bare får med seg den obligatoriske halen av irritasjon. Allerede etter kort tid hadde et stort antall av brukerne på Reddit snudd. Det var så klart blitt «litt mye» om denne Kony. Snart var engasjementet i nettmassen borte. Det tok ikke mye lengre tid før antipatien hadde vokst til aktiv aggresjon hos mange, og ny informasjon om barnesoldater i Afrika ble nedstemt med stor entusiasme. Det framkom så klart relevant kritikk av Kony-kampanjen, men hovedmønsteret så ut til å være at irritasjonen vant over engasjementet for å stoppe rekruttering av barnesoldater. De som var en dag eller to for seint ute var mildt sagt forvirra. Hvem er denne Kony alle er så lei av å høre om?

Ingenting slipper unna denne selvrettferdige irritasjonen. Forrige uke var preget av 22. juli-markeringen den foregående søndagen. På Facebook begynte blant annet en av mine Facebook-venner, Heidi Helene Sveen, å bli mett. Hun skrev at hun var lei av overfloden i nyhetsstrømmen. Resultatet ble en Dagbladet-kronikk samme uke, der Sveen i stor grad kritiserte uttrykk for sorg hun selv ikke har sans for, og som hun synes blir litt mye. Hun beklaget seg over «En uendelig og uoversiktlig rekke av avistekster, tidsskrifter, fjernsynssendinger og ulike taler (...) de siste tolv månedene» og at «å beskrive det ubeskrivelige har føltes som en plikt». I sum et press som ifølge Sveen kunne oppsummeres til «Enten holder du opp en rose, eller du holder kjeft».

Men Sveen er ikke den eneste som har kjent presset. Tidligere i uka hadde selvsamme avis på trykk en kommentar av Cornelia Kristiansen med tittel: «Er det nok nå»? De innledende setningene er talende nok: «De siste dagene har sosiale medier flommet over av folk som er lei mediedekningene, markeringene og oppmerksomheten rundt 22. juli». «For mange har det blitt for mye offentlig sorg, som de ikke kjenner seg igjen i». Tesen, som det kanskje kan være noe i, var at vi «koser oss i sorgen».

Men så melder altså irritasjonen seg, etter knapt et år. Kristiansen anbefalte oss å «overlate sorgmarkeringene til de som er direkte rammet» (noe som strengt tatt er ganske mange nordmenn). Men hvorfor skulle dette være noen motsetning til å vie terrorangrepet oppmerksomhet i offentligheten? Naturligvis kan den offentlige sorgmarkeringen risikere å komme i veien for de nærmestes sorg, men da er det vel helst formen, og ikke omfanget, som er problemet. Kritikk av form har så klart forekommet. Heidi Helene Sveen hevder for eksempel i ovennevnte tekst at offentlig sentimentalitet kommer i veien for ekte sorg, og i Klassekampen samme uke problematiserte journalist Mimir Kristjansson måten 22. juli-markeringen tok til seg spontane uttrykk som rosetog og «Barn av regnbuen» og gjorde dem «obligatoriske». Dette er naturligvis greie innvendinger. Men en ren kvantitativ kritikk, at mengden av støtteerklæringer, refleksjoner eller sentimentalitet for den saks skyld skulle være et problem, holder ikke vann.

Ikke dermed sagt at saker ikke kan bli overeksponerte. Det har vi utallige eksempler på de siste åra. Men om vi skal problematisere dette, må vi stadig henvise til noe mer: at overdreven oppmerksomhet kan kjøre mennesker i grøfta, at det fortrenger annet, viktig stoff, at det skaper uforholdsmessig mye negativ oppmerksomhet rundt en sårbar gruppe, eller liknende. Når vi lar mengden informasjon påvirke måten vi oppfatter innholdet - når vi kaster oss ut i sykluser av engasjement, metthet, irritasjon og aggresjon - har vi latt oss lure av en løgnaktig medielogikk som trolig har blitt enda sterkere nå som vi alle er hverandres journalister, redaktører og lesere. Det ser ut som kritisk sans, men det er ikke det. At noe blir litt mye er ikke noe gangbart argument i den offentlige debatten. Du kan jo skru av.

Følg oss på Twitter