Engasjert buklanding

Mye av den ypperste norske litteraturen har hatt et slags politisk, eller i hvert fall samfunnsmessig, budskap. Mange av våre fremste forfattere har på umåtelig fruktbart vis latt samfunnsengasjement og litterær begavelse gjensidig berike hverandre.

Desto mer ubehagelig å lese romanen «Vi som fyller nettene» av psykolog og forfatter Sverre Asmervik.

Også han er engasjert. Også han har tatt innover seg salig Brandes mer enn hundre år gamle devise om at litteraturen skal sette «problemer under debatt.» Men det fungerer ikke, perspektivet blir for smalt og for konkret, og samtidig forvirrende. Den samfunnsengasjerte synseren, den skjønnlitterære forfatteren og fagmannen uti psykologien kolliderer. Som lesere bevitner vi en formidabel kakafoni.

Adopsjon

Olga, ung og usikker mamma, oppsøker barnevernet for å få hjelp med Robin, sin nyfødte sønn. Gjennom en serie misforståelser, grunnet fordommer og makaber saksbehandling, blir gutten bortadoptert. Den kvinnelige dommeren Dagny Hoel, som administrerer rettsaken i forbindelse med tvangsadopsjonen, ligger med statens prosessfullmektig, og det ønsker hun å fortsette med. Derfor får staten medhold, og forbindelsen mellom Robin og moren blir brutt. Familien han kommer til må være må være den jævligste innen hele EU/EØS-området.

Hvordan to psykopater som dette kan få lov til å adoptere et barn, hopper psykolog og forfatter Asmervik uelegant over. Robin blir naturligvis narkoman, tyv, ransmann og dobbeltmorder. Men i det romanen toner ut, har man nådd fram til en slags forsoning. Dommeren Dagny Hoel, nå dødssyk av kreft, frikjenner Robin for dobbeltmord, som en gest og en innrømmelse av egen skyld for guttens sørgelige skjebne. Dessuten tar hun gutten til seg, og ser til at det blir jevnlig kontakt mellom han og den

Artikkelen fortsetter under annonsen

biologiske moren.

Et plot?

Så kan man spørre seg: Skal dette tas som et faglig innspill? Eller er dette å betrakte som litteratur? Eller er meningen dobbel? Er dette både et fag og skjønnlitteratur i en heller uskjønn forening? Tidvis må man ta på seg saklighetens briller: Mener virkelig psykolog Asmervik at barnevernet arbeider slik han beskriver i denne boka? Er det hans oppfatning at den historien han her presenterer faktisk er representativ, eller overhode mulig?

Er det ikke heller slik at barnevernet griper for sjeldent enn for ofte inn overfor dårlig fungerende familier, slik man fikk et overveldende inntrykk av i boka «Løvetannbarn» som kom i fjor? Eller er ikke historien alvorlig ment, i faglig betydning av ordet? Er angrepet på barnevernet, eller domstolene for den saks skyld, bare en del av et romanplot og ikke noe annet?

Kraft

Romanen er ikke nødvendigvis dårlig, side for side. Her finnes scener med betydelig kraft, her finnes tenkte skjebner som gjør inntrykk. Dommer Dagny Hoels lavmælte sykehistorie viser oss at Asmervik innimellom skriver godt, og dessuten at han, rent stilistisk, er en forfatter i vekst, når man sammenlikner med en del av hans tidligere produkter. Men som helhet er romanen overlesset. Det blir for mye, rett og slett, for mye jævelskap, for mange sugescener, for mange brekk, for mange lugubre typer. Scenene er forskjellge, men de er like likevel, og forferdelig monotone. Hvorfor rasjonerer ikke Asmervik med virkemidlene? Er iveren for sterk?

Uansett: Først og fremst må denne forfatteren finne ut hva han vil med skrivekunsten sin, avklare sin egen rolle. Når man forsøker å treffe mange blinker med ett og samme skudd, ender man som regel med å bomme på dem alle.