Engasjert kunst, slappe medier

kunstklima: I artikkelen «Kulturell kraft i klimakrisen» (Dagbladet 29. oktober), etterlyser Steinar Lem og Rasmus Hansson kunstnerisk handling som våpen i kampen mot klimaødeleggelser. Dessverre har de ikke fulgt med i timen: Selvfølgelig produseres det samfunnsaktuell kunst. Om man vender blikket litt bort fra den kommersielle kunstscenen, kan en finne utallige eksempler på at norske kunstnere bryr seg.

Å hevde at det ikke eksisterer kunst som tar den globale miljøkatastrofen på alvor, vitner om manglende orienteringsevne og vilje til å oppsøke de visningsarenaer som faktisk eksisterer. På institusjonen jeg selv av naturlige grunner kjenner best, Akershus Kunstsenter i Lillestrøm, vil man i disse dager finne videoarbeider av Malfridur Adalsteinsdottir. Hun har vært på Island og på Svalbard og filmet issmeltingen, en direkte konsekvens av den globale oppvarmingen. Kunstneren har samarbeidet med direktør for Norsk Polarinstitutt, Jan Gunnar Winther, under arbeidet.

Utstillingen vi vist forrige måned ved samme kunstsenter hadde avfall, innpakning, emballasje som tema. Her kunne en finne en større installasjon av kunstneren Siri Berqvam, som besto av gjenskapte emballasjeartikler i tekstil, presentert i gigantstørrelser (kanskje nettopp for å poengtere at avfallsproblematikken har vokst oss opp over “øra", og blitt et stort miljøproblem). Tidligere i sommer presenterte vi en utstilling av Anne Karin Jortveit som også tok for seg miljøproblemene: kortreiste varer versus langreise varer, miljøproblemene knyttet til billige varer fra Kina og andre land, utbyggingen av grønne lunger med mer.

Slik kunne vi fortsatt. Rapporten fra de andre kunstsentrene er likedan. Ting skjer, også i kunsten. Og i litteraturen. Og i de andre kunstfeltene. Men Lem og Hanssons kritikk har en annen viktig dimensjon: «Her er stille. Enten det, eller så er kunstnernes kulturelle kraft usynlig for oss», skriver de. Kanskje er vi her ved roten av problemet. For media svikter i sin formidling av samtidskunst. Og med svak økonomi er det begrenset hva kunstinstitusjonene kan markedsføre – vi er rett og slett avhengig av redaksjonell omtale for å få ut vårt budskap, og for å trekke folk inn. Vi oppfordrer media til å ta ansvar: Det er ikke kunstnerne som er tause, det er media som er stille i sin videreformidling av kunsten.