Engel i snøen

Hvordan kan en trebarnsmor bruke hele julemåneden på å farte rundt på turné?

Anita Skorgan tar seg tid til å kreere en røyksky. Så smiler hun.

- Hun overlater julestria til far. Så enkelt er det.

MAN KAN SAKTENS

lure på hva Anita Skorgan har drevet med de siste årene. Ukentlige avisspalte meter har blitt til årlige millimeter - konsentrert sånn rundt juletider.

- For det første ble jeg mor til tvillinger for to år siden. Det tar faktisk litt tid og energi. Men det der har jeg egentlig ikke noe lyst til å snakke om, det nødvendigvis høres kokett ut og bli misforstått av alle som ikke har vært i samme situasjon som meg. Det vet jeg av erfaring, sier Anita.

- Men hva presenterer du deg som når du treffer mennesker som ikke vet hvem du er?

- He-he, ja, det var det, da.

- Syngedame? Artist? Mor?

- Jeg sier vel at jeg driver med musikk. Det er jo det jeg gjør, selv om jeg gjør det mer lukket; skriver, opptrer på lukkede arrangementer, underviser. Dessuten har jeg begynt med en jentevokalgruppe. Vi er fire syngedamer, Rita Eriksen, Marianne Anthonsen, Silje Nergaard og jeg, som har fusjonert og lagt lista halsbrekkende høyt: Vi synger helt uten akkompagnement. Det er forferdelig vanskelig, og forferdelig moro. Kanskje kommer vi ut av skapet en dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Men for oss andre har du vært fraværende?

- Ok da. Men det jeg prøver på er å være ordentlig til stede i mitt eget liv. Det håper jeg fører til at jeg virkelig har noe å komme med når jeg først kommer, sukker Anita.

- LIVET MITT

har vært så fortettet. Etter å ha levd livet på ukeblad- og avisforsider fra 13-årsalderen, tok jeg et par bevisste valg. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til det lenger. Det tok pinlig lang tid, men endelig skjønte jeg at det faktisk var jeg som styrte. At det egentlig bare var å si nei når folk ringte. Men det der har jeg altså ikke lyst til å si så mye om. Det blir bare feil, og egentlig er det et luksusproblem. Dessuten blir det ny plate til høsten. Da er det, hvis vi ser bort fra en juleplate, ti år siden siste soloplate!

- Oj.

- Ja, og å få gjøre julekonsertene sammen med Ole Paus er fabelaktig. Han er en stor poet. Jeg er fan av ham. Og du aner ikke hvor flott det er å klare å samle alle disse kjempegode musikerne til kirkekonsertene, sier Anita entusiastisk.

- Hvorfor har du valgt lokale kirker som konsertlokale og ikke samfunnshus?

- Fordi kirken er det riktigste stedet for en julekonsert. Hvorfor i all verden skal vi ikke ta den i bruk når den står der? Jeg er forresten lei av alle beskyldninger om pengeutpressing og kirke og mammon og alt det der.

Anita skyter en liten, ilter røykbombe ut av munnviken og vrir volumknappen mot høyre:

- Vi mennesker er så flinke til å være moralske på andres vegne. Det er ikke gratis å dra ut på turné med ti musikere, og det er ikke sånn at vi får fem millioner og kirken 200 kroner. De siste årene har det blitt atskillig dyrere å leie lokaler av dem. De har skjønt at dette er en mulighet til å tjene litt, og det unner jeg dem.

- Hva slags forhold har du til kirken, bortsett fra at den er arbeidsplassen din en måned i året?

- Haha! Som nordmenn flest, antar jeg. Men etter å ha reist verden rundt på jakt etter meningsfulle alternativer, har jeg faktisk kommet til at alle verdens religioner ikke er så ulike i sin rot. Den kirken vi har er ganske ålreit. Jeg kan savne gnisten, livet og fornyelsen, men jeg innbiller meg faktisk at vi har vært med på å puste liv i den. Jeg har møtt veldig mange fine prester i løpet av disse årene. Og noen surpomper. Selvsagt, sier Anita diplomatisk.

ANITA SKORGAN FØLER IKKE

behov for å sjokkere eller frike ut for å bli kvitt sitt sunn-og-frisk-og-prektig-som-en-engel-stempel. Ikke engang idet hun avslutter sitt 28. år som artist, legger ut på sin 11. julekonsert-turné og går inn i sitt 41. år.

- Jeg tar utfrikingsbiten privat i sånt monn at jeg aldri har følt behov for å gjøre det offentlig. Hva i all verden er forresten galt med et sunt image? Svar meg på det!

Harmløse, snille Anita hever stemmen og fester jerngrep med det blå blikket.

- Jeg tenkte bare at du til tross for at du aldri har lagt skjul på at du for eksempel røyker, alltid har framstått som ultraprektig. En eneste gang må det da ha gått en faen i deg også - har du aldri hatt behov for å lage sprekker i glasuren?

- Nei, for jeg har aldri hatt noen glasur. Men det er klart: Skulle jeg trodd på alt som sto om meg i avisa, kunne jeg kapitulert med én gang.

- Er ikke det som har stått om deg i avisene opp gjennom åra sant?

- Jo da, det jeg mener er at det som kommer fram i avisene liksom blir så ensformig, eller...

- Endimensjonalt?

- Ja. Men det med røykinga var kanskje en liten protest i utgangspunktet. En sånn liten «se på meg, jeg er ikke bare sånn som dere tror». Hadde jeg vært bare prektig - og virkelig hatt tæl - hadde jeg jo aldri begynt. Det er faktisk ikke noe bra med røyking - dessuten lukter det vondt. Du skulle bare vite hvor ofte jeg prøver å slutte.

- Hva slags mor er du egentlig?

Trebarnsmor Skorgan slipper sigarettrøyken ut gjennom den ene munnviken og latteren ut den andre.

- I går, på 40-årsdagen, fikk jeg et kort av tenåringsdatteren min. «Mamma, du burde føle deg innmari kul,» sto det. Dagen før sa kjæresten min at jeg var en sånn myrsnipemor. Jeg aner ikke hva som stemmer, men jeg tar begge deler som en kompliment.