Engelsk stjerneskudd

Stor i kjeften, stort hår og enda større ego er en klassisk rockestjerne-oppskrift. Det vet engelske Gay Dad.

Når man skal summere opp nybegynnerflaksens historie, vil Gay Dad få et eget kapittel. Det er nemlig ikke så altfor mange grupper forunt å få platekontrakt før de har spilt sin første konsert. Demotapen de sendte for å få spillejobb ble uten deres viten levert til en publisher, og før de visste ordet av det var 12 plateselskaper på tråden. Det hele utviklet seg til en vill drakamp om bandet, hvor selskapene overbød hverandre for å sikre seg underskriften.

- SITUASJONEN VAR nesten uvirkelig, men da vi hadde tenkt oss om, skjønte vi at vi måtte velge noen vi kunne relatere til personlig. London Records var de eneste som ikke tok oss med på dyr restaurant for å smøre oss. De var dønn ærlige og sa at de ikke hadde noen begreper om bandet eller hvordan det ville gå, men at de elsket demoen. Du aner ikke hvor mye bullshit vi ble servert av noen av de andre selskapene. Det var totalt harry, med limousin og det hele, og de kunne lire av seg floskler som at «vi kom til å bli større enn U2», sier trommis Nicolas «Baz» Crowe.

Gay Dad fikk en kontrakt med det høyeste forskuddet på mange år. Nå spørs det bare om debutalbumet «Leisurenoise» vil innfri.

SUPERKONTRAKTEN ER bare et eksempel på interessen omkring bandet. Få band i rockehistorien er vel blitt oppsøkt av en tidligere Rolling Stones-manager og en legendarisk 60-tallspublisher på øvingslokalet? Og det attpåtil før de hadde lagd sin første demotape!

- Jeg hadde vært i kontakt med Andrew Loog Oldham (Rolling Stones' manager på 60-tallet) i forbindelse med en sak jeg skrev for Mojo om Steve Marriot fra Small Faces, og hadde skrytt bandet vårt opp i skyene. Jeg hadde imidlertid ikke regnet med at han skulle ta seg en tur. Situasjonen var helt absurd. Han og publisher Tony Calder kom kledt som gutta i Blues Brothers, med svarte dresser og solbriller, og etter at vi hadde spilt låtene sa de bare «fortsett å spille rock-opera, gutter» og forlot oss. De betalte for den første demotapen vår, men det kom aldri noe mer ut av samarbeidet, smiler vokalist Cliff Jones.

DET HAR GÅTT SÅ GLATT for Gay Dad at enkelte sjalu sjeler har begynt å insinuere at det hele kunne være snakk om en «inside-job».

- Folk har vært mistenksomme overfor oss helt fra starten. Mye har nok å gjøre med at jeg har skrevet for musikkmagasiner. Det skal ikke så mye til før det oppstår konspirasjonsteorier, og den om oss går ut på at jeg har fått karrieren servert av kompiser i bransjen. Jeg tror imidlertid ingen vil tilby deg den beste publishing- og platekontrakten på mange år med mindre du har noe helt spesielt å fare med musikalsk. Forøvrig var jeg aldri noen del av musikkpressemafiaen. Jeg var ikke med i noen redaksjon. Jeg hadde bare skrevet bøker om artister, og fikk i kraft av det oppdrag for blader som Face, Fachblat og Mojo, bedyrer vokalist Cliff Jones. Han har blant annet skrevet en bok om Pink Floyd som gjorde at han ble saksøkt av bandets gitarist David Gilmour. For øvrig har han også påbegynt bøker om Iggy Pop og Sly Stone, men disse vil det antakelig gå en tid før vi får se.

UANSETT HAR journalistbakgrunnen gitt Gay Dad en force når det gjelder kunnskapen om å skape blest. En massiv plakatkampanje har plantet bandnavnet i alles bevissthet, også de som ikke har hørt musikken.

- Vi har møtt taxisjåfører som da de hørte at vi spilte i bandet har sagt: «Aha, og jeg som hele tida trodde det var en massiv kampanje for seksuell frigjøring». Og forleden så jeg at noen i en papirbutikk hadde en massiv nesten identisk plakat med teksten «Straight Dad». Husker du ham? Ikke glem farsdagen.

ORIGINALPLAKATEN ble laget av Peter Saville, som blant annet har gjort platecoverne til Joy Division og New Order, og er et bilde av den klassiske fotgjengerovergang-figuren. Plakatkampanjen til tross; det er likevel Gay Dads musikk som har trigget snøskredet rundt dem. Debutalbumet er en handlekurv inneholdende elementer fra både glamrock, prog, psykedelia og klassisk rock'n'roll, en mikstur som vil skape både irritasjon og glede.

Mest det siste, skal vi tolke signalene fra deres to første singler «To Earth With Love» og «Joy».