Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Engelstads høye hest

DEN 8. OKTOBER

i det Herrens år 2004, erklærer Aschehougs Harald Engelstad undertegnede for å være «æreløs.» Mitt verdensbilde er åpenbart noe mindre føydalt enn den ærede forleggers, selv om jeg forstår at mannen føler seg pinlig berørt. Jeg svarer - i tilfelle det finnes lesere der ute som nå lurer på hva man egentlig skal med kritikere, når fedrelandet har fostret så klartenkte forleggere.

Hovedpoenget i Engelstads innlegg er at Bodil Stenseth, med Pakten, ikke har skrevet en biografi. Dermed er bokas problemer altså løst. La oss ikke drive det pedantiske videre inn i parodien. Utgangspunktet for min reaksjon var forleggerens underlige forsøk på å utdefinere kritikken. Derfor pekte jeg på noen tekstinterne og teksteksterne faktorer som gjør dette til en biografi. Selv uten disse, ville dette være biografiskriving - det handler om intime portretter av historiske personer. Engelstads eneste sjangeralternativ er det gåtefulle «Kultur». La meg i forsoningens ånd da ganske enkelt foreslå å kalle Pakten for historieskriving.

Det medfører akkurat de samme krav til dokumentasjon og etterrettelighet, og rokker ikke ved noen av mine innvendinger mot boka.

I DET DUSIN ÅR

jeg har arbeidet som anmelder, har jeg sjelden vært sikrere i min slakt. Og det stopper slett ikke ved Paktens hovedtese, som blir så tvingende for framstillingen, at alt står og faller på dens sannsynlighet. Gjennom kryssklipping mellom makrohistorie og familiedokumenter manipulerer teksten fram et inntrykk av en kausalitet som aldri belegges. Som forsker, kjenner jeg dessuten flere av de mentalitetshistoriske komplekser Stenseth berører. Hadde jeg anmeldt i et annet format enn det dagbladske, ville jeg gått grundigere inn i arbeidets faglige svakheter, uten at jeg tror det ville tjene forfatter og forlag.

Engelstad snur og vrir. Men budskapet i hans besynderlige forelesning er enkelt, om enn ikke overraskende: Forleggeren er klok; kritikeren dum. Javel. Engelstads polemiske innsats bidrar neppe til å gjøre denne utgivelsen mindre pinlig for Aschehoug. Men hva kan han mene, når han i sin triumferende konklusjon om min store æreløshet påstår at jeg gjør Atle Næss mer kritisk enn han selv gir uttrykk for? Utover at humørløsheten synes å ha overskredet nye grenser, begriper jeg det ikke.

Harald Engelstads høye hest er sikkert et ålreit dyr. Men neste gang han setter seg til skrevs i stor høyde, bør noen fortelle ham at slik ferdsel medfører fare for svimmelhet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media