DE LEVENDE OG DE DØDE: I 2007 dro Erika Fatland som volontør i det russiske Røde Kors til Beslan, tre år etter massakren på byens skole. «Englebyen» er fortellingen om en by revet mellom sorg og aggresjon. Bildet er fra gymsalen på skolen, der etterlatte har lagt ned blomster. Foto: Henning Lillegård
DE LEVENDE OG DE DØDE: I 2007 dro Erika Fatland som volontør i det russiske Røde Kors til Beslan, tre år etter massakren på byens skole. «Englebyen» er fortellingen om en by revet mellom sorg og aggresjon. Bildet er fra gymsalen på skolen, der etterlatte har lagt ned blomster. Foto: Henning LillegårdVis mer

Englene er døde

Hvordan lever et samfunn videre etter et grotesk terrorangrep? Ikke så veldig bra.

ANMELDELSE: Den 3. september 2004 var første skoledag på skole nr. 1 i Beslan i Nord-Kaukasus. Forventningsfulle barn i nye klær ble fulgt av stolte foreldre til skolen. Men denne dagen møtte også terroristene opp. Etter tre dager i helvete lå 186 barn og 147 voksne døde igjen.

Englebyen kaller de kirkegården der ofrene etter Beslan ligger begravet, hvert barn med sitt bilde på graven. Men hva som skjedde de tre dagene i september er aldri blitt helt klart. Og hva skjedde med byen Beslan og innbyggerne der etter at verdens oppmerksomhet flyttet seg andre steder?

Nøktern og klok Den fortellingen har Erika Fatland påtatt seg å fortelle. Fatland skrev sin masteroppgave i antropologi om Beslan. Hun fikk besøke byen som frivillig i det russiske Røde Kors. Siden har hun besøkt byen igjen.

Erika Fatland forteller den mørke historien åpent, nøkternt og velskrevet. Første del er skildringen av hendelsene i Beslan, andre og tredje del er hennes besøk og intervjuer i Beslan og Nord-Kaukasus, før hun i avsluttende del går tilbake til selve angrepet og forsøkene på å finne ut hva som skjedde: Var det terroristene som eksploderte sine bomber, eller var det sikkerhetsstyrkene som angrep først?

Viktig påminnelse I disse dager er denne boka en viktig påminnelse om arrene etter terror, om den sorgen som knapt kan leges. Fatland er særlig god der hun beskriver hvordan aggresjonen etter tragedien blir frittflytende. Den rammer andre ofre med anklager, mistenkeliggjøring og ødelagte liv som resultat. Det er som det er umulig å akseptere at ikke ansvaret kan legges på noen man kjenner og kan hevne seg på. Hun treffer like godt i sin beskrivelse av hvordan et samfunn uten åpenhet blir et drivhus for konspirasjonsteorier: Kan man ikke stole informasjonen, og kan ikke nyhetene korrigere den, blir det konspirasjonsteoriene som overlever. Til sist er hun god på menneskeskildringen: Her er ikke helter og skurker, her møter man komplekse mennesker der godhet og aggresjon lever side om side. Slik har hun skrevet en fortelling som gjør oss klokere på mennesker og samfunn.

Terrorens pris Boka har en utfordring i sin struktur: Fortellingen om selve massakren er så grotesk at den er vanskelig å flette sammen med Fatlands egne opplevelser, tragedien er for sterk til å være bakteppe. Når hun fletter sine egne intervjuer og erfaringer inn i åpningsfortellingen om massakren mister hun noe av muligheten til å la menneskene vokse fram i hennes egen fortelling. I noen partier er hennes intervjuer og møter nære, andre steder blir teksten mer sosialantropologisk rapporterende. Noen generaliseringer virker som selvmotsigelser: Et sted forteller hun slipper gjennom fordi kvinner blir oversett, det er ikke så nøye med dem i Kaukasus, men rett før har hun beskrevet hvordan hun ble nøye overvåket og sannsynligvis avlyttet, før hun ble grundig avhørt av sikkerhetspoliti og dommer, begge for øvrig kvinnelige.

Men i sum er dette en sterk, velskrevet og viktig bok om terrorens langsiktige pris og skadevirkning, både for enkeltmennesker og samfunn. I dagens Norge er dette dessverre blitt ei bok vi bør lese.

« «Englebyen. Historier fra Beslan» »

Erika Fatland

1 6