Engler daler ned i skjul

Margreth Olins «Engelen» er et dypt rystende verk

||| (Dagbladet): Se for dere et rustent lastebilkarosseri i skogen: Inni sitter ei jente og styrer kjerra med et ratt av flettet løvetann.

Klipp til et kjøkken i stekeos og med 70-tallsinteriør: Samme jente, nå i lag med mora og hennes nye kjæreste, lager vafler med en slalåmhanske som grytelapp.

Klipp til et offentlig toalett i Oslo: Samme jente, men nå selv mor, varmer opp til å besøke sin datters fosterfamilie med å sette et sprøyteskudd i høyre skinke.

Det er nok trygt å si at «Engelen», Margreth Olins første spillefilm, basert på livet til hennes narkomane venninne Pia (i filmen kalt «Lea»), både rommer de mest stemningsfulle barndomsminnene og de mest rystende øyeblikkene av selvfornedrelse man får se i en norsk film i år.

Bevegende
Resultatet er en dypt bevegende kinoopplevelse, et eklatant innlegg i norsk narkotika- og barnevernspolitikk, og en bekreftelse på at Margreth Olin på sin vandringen fra dokumentar- til fiksjonsfilm har holdt kruttet tørt.

Spørsmålene er bare: Er det et problem at «Engelen» — en undergangshistorie om hvordan Lea blir drevet ut i heroinavhengighet og prostitusjon av en kombinasjon av farens død, moras svakhet, hennes nye kjærestes alkoholisme, at hun «vokser opp uten at noen ser det», som Olin oppsummerer i voiceoveren — føles som typisk skolefilmmateriale?

Og er det et problem at den følelsen bare blir forsterket av at tenåringsversjonen av Lea — spilt av Helene Michaelsen (mens hun
som barn blir spilt av Olins datter Milla og som voksen av Maria Bonnevie) — ligner ganske mye på Christiane F, tittelfiguren i en
annen skolefilmklassiker?

Svaret er vel, merker jeg, at dette er kognitive utfordringer man er litt dust hvis man ikke klarer å se forbi.

Verdig og viktig
«Engelen» er ellers akkurat så sterk og verdig og menneskelig som man kunne tenke seg at den ville være, vakkert fotografert og
tonesatt, stødig og samtidig snedig ukronologisk fortalt, og med en imponerende casting: Maria Bonnevie er ikke alene om å være
troverdig som offer for et dårlig hjem - til og med katten som spiller katten hennes er det.