«Enhver» er ikke alle

«Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet.» Slik begynner artikkel 19 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, og dens betydning for kunstens frihet er innlysende.

I alle fall burde den være det i 90-tallets nye kunstlandskap, hvor det ble skapt nye forutsetninger for en usensurert og utvidet global kommunikasjon etter at Mandela ble satt fri og Muren falt.

  • Derfor bidrar ti unge billedkunstnere tilknyttet Chelsea College of Art and Design i London, Konstfack i Stockholm og Kunsthøyskolen i Bergen med hvert sitt prosjekt til «Dugnad 98», som er knyttet opp til og markerer Menneskerettighetserklæringens 50-årsjubileum med en rad arrangementer i tidsrommet 10. til 13. desember. Billedkunstnernes manifestasjoner - som blir støttet av Riksutstillinger - skal også formidles som et kollektivt kunstverk på en CD-ROM, og denne teknologien har allerede åpenbart nye muligheter for å utvide den kunstneriske ytringsfrihetens rom.
  • Likevel ser de unge kunstnerne det virtuelle rommet som supplement og ingen erstatning for den klassiske utstillingssalen. Det er ofte der - og i en stillhet som mer og mer er mangelvare innenfor informasjonssamfunnets støy - man finner de kritiske problemstillingene formulert, eller opplever at møtet med fantasiens overraskende vendinger får tanken til å skifte retning. Eller som Mette Newth fra Menneskerettighetshuset skriver i «Dugnad 98»-programmet: « Tenk om , spørsmålet som er vårt vern mot forvitring av tanker og følelser.»
  • Åse Dommersnes - som er prosjektutstiller i Oslo Kunstforening - konfronterer oss med slike spørsmål i installasjonen «Enhver». Tittelen viser mot det ordet som innleder de fleste av de 30 artiklene i Menneskerettighetserklæringen, og perspektivet peker dermed ut over den ene som gjelder for ytringsfrihetens område. Hennes spinkle barnefigurer som er «tegnet» i rommet med tynn jerntråd, evner ved sine skjøre karakterer å målbære innholdet i den humanismen som gjennomsyrer FNs verdenserklæring. Dommersnes bruker fraktemballasjen av gebrekkelig finer som sokler for sine skulpturer, og minner om at unger omsettes som varer og at en kasse kan «verne» et gatebarn. «Enhver» skriver hun på et speil, og da ser vi at ordet ikke betyr alle .