||| BOK: Gudstroen er et tilbakevendende tema i diktene til Steinar Opstad. Selv om han er tilbakeholden med å ta ordet Gud i sin munn. «Ser jeg ordet 'Gud' en gang til i diktene dine, så skyter jeg deg.» Det er det Mia Berner som sier til ham i et vennedikt. (Fra Steinar til Mia).

AvsjelingDet er vel tilbakeholdenheten som ligger i begrepet «avhymning». Hymnen forutsetter trosfellesskap og «den høye tonen». Opstads dikt er nedtonte og rettet til den enkelte. Troen er et individuelt anliggende:

«Jeg lever i troen, den lykkeligste

av alle ensomheter

Men hymnenes tid er forbi»

Og det individuelle er et dikterisk anliggende, det diktet, med Welhavens ord, skal «røbe dog». Men i all sin lavmælthet kan Opstad nærmest virke upoetisk. Andre avdelinger i diktsamlingen kaller han avdukinger, avsjelinger, avsønninger. Han kunne gjerne skrevet avpoetisering i tillegg til disse av-ordene.

De rette ordVersene hans faller så naturlig og uanstrengt at de blir rent saklige. «Jeg slutter aldri å tro at poesi er det dypest saklige.» En underlig poetikk, som om målet er de rette ords poesi, en slags sakprosapoesi. Men det behøver ikke være slik at det saklig sagte er det saklig tenkte. Opstads dikt kan være bedragerisk klare, «hvert dikt bedrar». (Det er ikke alle diktene som bedrar. Diktet til Mia er tydelig nok.)