Enkelt og greit

Søtt og kjedelig.

CD: Da Venke Knutson slapp singelen «Panic» i 2003, spaserte hun rett inn du-er-så-søt-når-du-er-sint -tradisjonen til Avril Lavigne, Kelly Osbourne og Ashlee Simpson. Låta var et smårocka lissomopprør, som i realiteten var like ufarlig som røverne i Kardemomme-by. Det er ikke rock selv om man har hullete jeans.

Countrymelankolsk

Det har tydeligvis Venke skjønt selv også. På «Places I Have Been» har hun lagt rocken på hylla, og heller latt seg inspirere av countrymelankolien. Med seg i stagecoachen har hun den norske popmafiaen, det vil si produsentene Jørn Dahl og Hans Olav Grøttheim. De har smurt to av Venkes viser inn i en småsjarmerende alt. country -sound. Den stillferdige og Norah Jones-/Cardigans-inspirerte «You Keep Me Hanging On» viser oss Venke på sitt beste, avbalansert og upretensiøs. Stemmen hennes, som ellers dynkes i så mye luft at den høres konstruert naiv ut, kler et nedstrippa lydbilde. Duetten der hun og Kurt Nilsen covrer Ryan Adams vakre «When The Stars Go Blue» har også blitt en solid poplåt, selv om den kanskje likner litt vel mye på Bono-/The Corrs-versjonen av samme låt.

Uten mål og mening

Men! Det blir dessverre heller ikke americana selv om man spiller steelgitar og covrer Ryan Adams. De resterende ti låtene på skiva er nemlig streite kommerspoplåter med like lite smak som Marie-kjeks. Det er som om både Venke og produsentene har vært redde for at albumet ikke skulle bli pent nok. Resultatet blir ei plate som ikke tar standpunkt til hvilken musikalsk retning den skal gå, men bare traller av gårde uten mål og mening. Det er kjedelig og uengasjerende. Åh, men tenk hvor bra det kunne ha blitt, om de bare hadde turt å kjøre countryvibben helt ut.