Enkeltmoralsk om biopolitikk

BIOTEKNOLOGI: I et retorisk velopplagt svarinnlegg etterlyser Inge Lønning (Dagbladet, 10.05) en nærmere begrunnelse for min omtale av norsk biopolitikk gjennom de siste 20 år som «dobbeltmoralsk» (Dagbladet, 29.04). Kanskje kan det for den videre debatt være til hjelp å skille mellom uttrykkene «moralsk inkonsistens» og «dobbeltmoral». Mens moralsk inkonsistens handler om mangel på sammenheng i den argumentasjon som benyttes i begrunnelsen for et standpunkt, dreier dobbeltmoral seg om en alvorligere form for svikt, nemlig en mangel på sammenheng mellom intensjoner eller motiver og handlinger. For at en dobbeltmoralsk dom skal kunne felles er det derfor ikke tilstrekkelig å påvise inkonsistens i en motparts argumentasjon; man må i tillegg ha kjennskap til vedkommendes motiver i det øyeblikk beslutningen ble fattet.

HVORDAN KAN så denne distinksjon bidra til å kaste lys over norsk biopolitikk? Dersom man foretar en gjennomgang av regjerings- og stortingsdokumenter i tiden før Stortinget i 1987 fattet sitt vedtak om å tillate assistert befruktning, men forby metodeforskning på overtallige befruktede egg, vil man finne få spor av hvilke motiver som var utslagsgivende for stemmegivningen. Da slik forskning allerede hadde resultert i en virksom behandlingsmetode, og man muligens forstod det slik at forskning ikke lenger var nødvendig, vil det kunne hevdes at Stortinget ikke hadde gjort seg skyldig i en dobbeltmoralsk beslutning, bare en moralsk inkonsistent beslutning, ettersom det er historien etter 1987 som har vist at slik forskning har vært nødvendig for å kunne videreutvikle behandlingsmetoden.

DET SOM GJØR at forbudet fra 2004 i sterkere grad enn 1987-forbudet fortjener karakteristikken «dobbeltmoralsk» knytter seg til et begrep Lønning henter inn på slutten av sitt svarinnlegg, det såkalte «føre var-prinsippet». Dersom Lønning virkelig mener at dette prinsipp har noe for seg i denne sammenheng, og han i tillegg er opptatt av å redusere innflytelsen av «hensikten helliger midlet»-tankegangen i norsk biopolitikk, hvorfor sørget han da ikke for at loven også inkluderte et forbud mot framtidig innførsel av behandlingsresultater fra denne forskning utført i andre land? Her hadde Stortingets flertall tid på seg til i forkant å utforme et lovforbud som nettopp ikke var framtvunget av den teknologiske dagsorden, men var i samsvar med det «urørlighets»- premiss det selv valgte å legge til grunn for selve forskningsforbudet. At Stortingsflertallet valgte å avstå fra dette gir om ikke annet næring til mistanken om at den instrumentelle tenkning man angivelig er så opptatt av å bekjempe allikevel er høyst tilstedeværende. Forskjellen er bare det at det er overtallige befruktede egg fra andre land som gjøres til gjenstand for denne type kalkulert regnskapsføring, mens de overtallige fra norske klinikker ikke skal røres, bare destrueres.