Enkenes skjebne

Vakker og rystende film om enkers skjebne i det religiøse India.

FILM: Sterkere og mer renskåren «kvinnefilm» enn indiske Deepa Mehtas «Vann» kan man knapt tenke seg. I tillegg er den så visuelt vakker at den kan ta pusten fra de fleste.

«Vann» var Oscar-nominert i klassen for beste fremmedspråklige film i år. Men filmen har en lang og kronglete historie. Den er tredje film i Deepa Mehtas trilogi om elementene. De foregående var «Fire» fra 1996 og «Earth» fra 1998; alle omhandler de livet til indiske kvinner i ulike tidsepoker og situasjoner. Da Mehta begynte forarbeidene til «Water» i Varanasi (Benares) ved den hellige floden Ganges i 2000, aksjonerte religiøse hindu-fundamentalister. Innspillingen ble utsatt og måtte seinere flyttes til Sri Lanka.

Før Gandhi

Temaet i «Vann» er fortsatt for kontroversielt i konservative kretser, til tross for at historien i filmen utspiller seg i 1938, i perioden før Gandhi kom til makten og de britiske kolonialistene oppga herredømmet på det indiske subkontinentet.

Det dreier seg om enkenes situasjon. I henhold til religiøs tradisjon har kvinner tre alternativer når ektemannen dør: De kan la seg brenne på mannens likbål, de kan leve i en ashram sammen med andre enker eller de kan gifte seg med den avdøde mannens bror.

I «Vann» er hovedpersonen åtte år gammel. Lille Chuyia blir plassert i en ashram når mannen hennes dør. Hun blir barbert på hodet, ikledd enkenes hvite sari og venter hele tiden på at mamma skal komme og hente henne. Forgjeves.

Bortsetting av enker var ikke bare en religiøs skikk: det handlet også om økonomi. Familien sparer utgiftene til fire sarier, sies det bittert i filmen.

Poetisk

Enkene som innvier Chuyia i hennes livslange skjebne, lever av å tigge. Den vakreste av dem blir tvunget til å prostituere seg. En annen steller for en hellig mann, mens hun hele tiden setter spørsmålstegn ved enkenes lovpålagte isolasjon. Loven er forandret, røper guruen, men det spiller ingen rolle for hvordan de lokale religiøse autoritetene velger å praktisere den.

Mehtas film er rystende uten å være plagsomt pedagogisk eller propagandistisk. Enkenes monotone tilværelse blir framstilt i bilder som nærmer seg det poetiske i all sin håpløshet. Renselsesprosessen i elvevannet, likbålene, jordfargene i ashramen og de skyggefulle trærne bidrar som vakre rammer rundt sorgen, savnet og den grusomme uretten som umiskjennelig formidles i filmen.