Ennå liv i «Evita»

- Når musikalene dør, blir de balsamert på Vestkysten, lyder et utsagn som kan ha noe for seg. Andrew Lloyd Webber (musikk) og Tim Rices (tekst) scenespill om diktator-hustruen og den verdslige helgenfiguren Eva Perón er stort sett tatt av plakaten på verdens teaterscener. Tid for Hollywood. Enter: Madonna.

- She\'s dead but she won\'t lie down, kunne man si om både musikalen og tittelpersonen. Det korte livsløpet til Maria Eva Duarte de Perón (1919 - 52) er jo en musikal - dramatisk, romantisk, tragisk og sluttelig ekstatisk. Hun ble vekselvis sett på som hore og madonna; hun var en periode trolig det første og ble iallfall det siste.

Vi fjerne nordboere skjønner knapt den status den ukjente film- og radioaktrisen Eva Duarte oppnådde blant menige argentinere da hun i 1945 giftet seg med visepresidenten og krigsministeren Juan Perón (1895 - 1974), som koblet de proletære («skjorteløse») massenes håp til offisers- og overklassens nasjonale storhetsdrømmer - med «peronismen», en argentinsk fascisme-variant, som resultat.

Mer enn drahjelp fikk han fra sin ambisiøse og karismatiske ektefelle: Evita Perón, piken av folket, hadde en sterk, intuitiv rapport med vanlige mennesker og ble en maktfaktor.

Ikke verst

Også musikalmakeren Lloyd Webber ble fascinert av Evita-fenomenet. Han er en effektiv scenekomponist, men ingen stor «melody maker» - den eneste sangen som henger seg i øret i «Evita» er stadig «Don\'t Cry For Me Argentina».

Faye Dunaway var en stund på tale i filmversjonen og ville med sitt dramatiske utspill sikkert blitt en praktfull Evita. Men Madonna er ikke tapt bak en vogn. Hun bruker sitt noe beskjedne stemmeomfang virkningsfullt nok. I dialogscenene fungerer hun tålig bra. Det må være et ledd i regiplanen at den ellers briljante Jonathan Pryce blir en så passiv, nesten tafatt figur som diktator Perón.

Mestrer massene

Derimot får Antonio Bandéras i den tredje store rollen nok å gjøre: Han er bra pr. stemme og i ulike skikkelser og stadier dukker han opp som en argentinsk Enhver, et slags «gresk kor», i fortellingen om Evita.

Det er i massescenene Alan Parkers film imponerer. Mens stort statisteri ofte blir passiv dekor hos mange filmregissører, blir «massen» et aktivt dramatisk redskap for Parker: Som i svært ulike filmer som «Pink Floyd: The Wall» og «Velkommen til Paradis» viser Alan Parker igjen evnen til å bruke opptogene, paradene, de folkelige og høytidelige samlingene til framdrift og fargelegging av dramaet.