TORTUR: Et iransk par går forbi to veggmalerier son gjengir famøse torturbilder fra den amerikanske fangeleiren Abu Ghraib i Baghdad i juni 2004. - Det er vanskelig å hevde at vestens maktbruk og mislykkede utenrikspolitikk i Midtøsten ikke har vært med på å skape grobunn for at ekstremister misbruker forkvaklede tolkninger av islam i et større politisk prosjekt. Et prosjekt som inkluderer grusom krig, overgrep og terror, skriver artikkelforfatteren .Foto: AFP PHOTO/Behrouz MEHRI
TORTUR: Et iransk par går forbi to veggmalerier son gjengir famøse torturbilder fra den amerikanske fangeleiren Abu Ghraib i Baghdad i juni 2004. - Det er vanskelig å hevde at vestens maktbruk og mislykkede utenrikspolitikk i Midtøsten ikke har vært med på å skape grobunn for at ekstremister misbruker forkvaklede tolkninger av islam i et større politisk prosjekt. Et prosjekt som inkluderer grusom krig, overgrep og terror, skriver artikkelforfatteren .Foto: AFP PHOTO/Behrouz MEHRIVis mer

«Enorm maktbruk mot muslimske enklaver»

Derfor er dehumaniseringen til FrP-politikeren så farlig.

Meninger

Dehumanisering betyr å redusere verdien av en person eller gruppe så lavt at vi ikke lengre betrakter dem som mennesker. FrP-politikeren Kent Andersen benytter seg flittig av teknikken både her i Dagbladet 13. april, i utdypningen på Document.no samme dag og en tidligere tekst på samme nettsted når han tar for seg islamistisk terrorisme.

«Vi er alle mennesker. Unntatt de umenneskelige iblant oss», skriver Andersen før han kaster rundt seg med ord som «drapsroboter» og «villdyr» for å beskrive sin fiende.

Hvorfor er slik språkbruk så skremmende? Og særlig skremmende fra en politiker? Vi kan jo alle være enige om at handlingene til for eksempel Stockholms-terroristen er avskyelige, at menneskesynet til terroristen er forkastelig og at skylden for gjerningene er utelukkende hans egen. Det gjelder for så vidt alle som mener sivile menneskeliv kan krenkes for å oppnå sitt politiske mål. Problemet er Andersen drar dette mye lengre og ikke ser på folk som utfører terror som mennesker. Det er en farlig forskjell.

Dehumanisering rettferdiggjør nemlig ikke bare vold og krig mot de du føler deg truet av. Dehumanisering gjør det mulig for folk å begå grusomheter uten at det går på akkord med deres empati eller menneskesyn forøvrig. Dehumanisering fører til hendelser som da amerikanske soldater grovt mishandlet fangene i Abu Ghraib-fengselet. Dehumanisering brukes også flittig av terrorister. Og alle som har åpnet en historiebok vet hvor ekstremt ille det kan gå når dehumaniseringen først setter i gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En kronikk undertegnede skrev om viktigheten av samhold og integrering for å unngå mer terror etter angrepet i Stockholm fikk det til å gå i svart for Kent Andersen og hans lille trupp hos Human Rights Service og Document.no. Andersen og co kommer med en serie personangrep og meningstilleggelser for å kunne skyve frem sitt populistisk korrekte verdensbilde. Viktige nyanser som forskjellen på hva det vil si å feile som samfunn versus det å ha skyld i terrorhandlingene later han til å ikke bry seg om. Men la oss ikke dvele ved disse usaklighetene; det er langt viktigere å se på FrP-politikerens verdensbilde.

I 2010 skrev han og Christian Tybring-Gjedde den famøse kronikken ”En Drøm fra Disneyland”. I etterkant av Disneyland-kronikken gråt han rett nok sine krokodilletårer, lovet litt bot og bedring og ikke minst å bli mer «var for å sette folk i bås». Hva kan vi si? Hukommelsen er åpenbart kort, for nå går Andersen mye lengre i sitt angrep.

I likhet med andre som har bedrevet dehumanisering tidligere argumenterer FrP-politikeren for «enorm maktbruk mot muslimske enklaver». Ikke bare er dehumanisering første steg mot grove overgrep, men det fratar oss samtidig muligheten til å forstå hvilke individuelle og menneskelige mekanismer som ligger bak at en person velger å bli terrorist. Da kan vi heller ikke lære oss det vi trenger for å sørge for at det ikke skjer igjen. Å først forstå et fenomen og så handle i tråd med kunnskap later dog ikke til å være Andersens metode. Men nå er det en gang slik at om du skyter i blinde så bommer du nesten alltid. Derfor må vi starte med forskningen.

Andersen hevder at det er løgn «at terroren skyldes fattigdom, utenforskap, psykiske lidelser og vestens forsvar av egne interesser». FrP-politikeren begrunner ikke denne påstanden med en eneste kilde. Noen som faktisk har kunnskap om radikalisering er Politiets sikkerhetstjeneste og det kan være hensiktsmessig å lytte til hva de vet. I en rapport fra 2016 skriver PST at deres studie «(…) bekrefter det eksisterende bildet av ekstrem islamisme i Norge som et multietnisk fenomen, preget av unge menn med lav utdannelse, mye kriminalitet og løs tilknytning til arbeidslivet.»

I rapporten diskuterer PST videre sammenhengen mellom psykiske lidelser og radikalisering og igjen er det dårlig nytt for Andersens påstand om løgn. Han får rett og slett ikke medhold av den grundige analysen som konkluderer med at psykiske lidelser forsterker utenforskap som igjen disponerer for radikalisering.

PSTs vurdering står langt fra alene. Andre forskere har beskrevet situasjonen på lignende vis; Thomas Hegghammer fra Forsvarets Forskningsinstitutt oppsummerte de viktigste tiltakene for å forhindre radikalisering i Aftenposten i september 2016 slik: «Hold de organiserte radikale miljøene nede, og få de nyankomne i jobb.» For de interesserte er en større samling forsking å finne på FFI sine nettsider. Minotenk har også utgitt en svært lesbar sammenstilling om radikalisering av muslimsk ungdom i Norge.

Ønsker du et syn fra utlandet så kan professor Rick Coolsaet ved Ghent Institute for International Studies være en god kilde. Han finner blant annet at «Religion has systematically decreased as a driver of terrorism as the waves of foreign fighters succeed one another». Dersom Andersen hadde tatt seg bryet med å sjekke fakta kunne han med andre ord oppdaget at det er ganske god konsensus på dette forskningsfeltet.

Når det gjelder vestens utenrikspolitikk i Midtøsten så er det nå engang slik at selv om IS har aner helt tilbake til 1999 opplevde organisasjonen først stor vekst og tok til seg en mer ambisiøs agenda i kjølvannet av Irak-krigen. Med mindre Andersen betviler for eksempel Hassan Hassan og Michael Weiss sin redegjørelse for IS sin opprinnelse i deres bok fra 2015 blir det vanskelig å hevde at vestens maktbruk og mislykkede utenrikspolitikk i Midtøsten ikke har vært med på å skape grobunn for at ekstremister misbruker forkvaklede tolkninger av islam i et større politisk prosjekt. Et prosjekt som inkluderer grusom krig, overgrep og terror. Igjen, her er det viktig å forstå forskjellen på feilet politikk og skyld for terroristens konkrete handlinger. Skylden ligger utelukkende hos terroristen, men vi trenger kunnskapen for å forstå hvorfor.

Hva slags reaksjoner tror du det skaper hos mennesker i områdene som rammes når vestlige fly bomber et bryllup i Afghanistan og tar livet av 39 kvinner og 8 barn? Eller når de bomber et sykehus, slik at 42 sivile dør, inkludert 13 ansatte ved sykehuset og seks intensivpasienter som brant til døde i sengene sine? Eller når amerikanske soldater voldtar en irakisk 14-åring, dreper henne og familien og så tenner på liket? Tror du ikke slike hendelser er egnet til å fremkalle «raseri, avmakt, sinne, hat» og et ønske om «kompromissløs maktbruk»? Menneskelige følelser? Jo. Konstruktive å dyrke om vi ønsker en tryggere verden? Slett ikke. Argumentasjonen til soldaten som brant liket er forøvrig interessant: «Jeg så ikke på irakere som mennesker».

I fremtiden får vi håpe at ytterligere forskning og mer kunnskap på temaet blir produsert slik at vi kan gå enda mer spesifikt og effektivt til verks med terrorbekjempelse. Det er generelt sett en mer konstruktiv tilnærming enn Andersens magefølelsesbaserte strategi.

Betyr dette at religion skal holdes helt utenfor betraktningene vi må gjøre oss om terror? Nei. Det er viktig å påpeke at endringer av illiberale holdninger i deler av det muslimske miljøet i Norge trolig både vil kreve mer og ha mindre innvirkning på radikalisering enn andre tiltak. Samtidig er det utvilsomt at islam som religion bør debatteres også i lys av terrorisme siden islamistene misbruker den til sitt formål. Alle religioner, ideologier og moralske rammeverk bør tåle kontinuerlig og sunn skepsis, ettersyn og debatt for å endre seg i takt med verdens realiteter. Det må også islam. Saklig og nyansert religionskritikk er et massivt gode.

I Norge er en slik debatt allerede i gang, og med for eksempel utgivelsen av boken Islamsk Humanisme i 2016 kom debatten et langt stykke videre. Samtidens siste nummer har et stort fokus på Koranen, kvinnesyn i islam og Jihad. Tidsskriftet har bidragsytere fra hele det politiske spekteret, og viktige muslimske stemmer som Bushra Ishaq, Nora Eggen og Warsam Ismail er blant forfatterne. Under lanseringsdebatten gikk noen av de mest kunnskapsrike i verden på islam i dybden på hva som står i koranen om voldsbruk og hvordan det skal tolkes. Konklusjonen fra religionsekspertene var klokkeklar: koranen legitimerer ikke terrorisme og bokstavtro lesning av enkelte koranvers gir ingen mening.

I tillegg har diverse åpne diskusjoner der temaer som myter og realiteter om innvandrer-mannen (Eldorado bokhandel 22. mars) eller hva det vil si å være norsk (Kulturhuset 21. mars og Nobels fredssenter 5. april) blitt arrangert i Oslo bare den siste måneden. Islam har vært et tema i alle disse debattmøtene.

Organisasjonen Islam Net har fremdeles et stykke på vei i å rydde opp i grumsete tankesett. I ledelsen av flere moskeer er det derimot konfrontasjoner på gang mot Islamsk Råd Norge. Det islamske Fellesskap Bosnia og Hercegovina har allerede gjort opprør og meldt seg ut av organisasjonen. Jeg håper vi får se mer av denne typen brudd med det reaksjonære og mer villighet til å tenke nytt og åpent i toppen av trossamfunnene.

Mine muslimske venner diskuterer og debatterer kultur og religion seg imellom og med ikke-muslimer. De forteller om ungdomsgrupper i moskeene de går i der det føres åpne og gode debatter om islams rolle i Norge og islams forhold til demokratiske verdier. Alle disse eksemplene er svært lovende for en pågående og konstruktiv debatt, som selvfølgelig kommer til å ta tid.

Når det gjelder islam utenfor Norge er det også behov for et aktivt og kritisk ordskifte. Wahhabisme i for eksempel Saudi-Arabia bør i aller høyeste grad utfordres og mange kvinneundertrykkende og grusomme praksiser som halshugging må høylytt fordømmes. Også her er det nyttig og nødvendig å skille mellom islam som verdensreligion med mange grener, den spesifikke tolkningen lederskapet i Saudi-Arabia legger til grunn for sitt styre, og arabisk kultur uavhengig av islam. Det er mange utfordringer med Saudi-Arabia som vi må ta på alvor; både lover, politikk og praksis internt i landet og landets støtte til ekstremistiske grupper utenfor landet.

Om det er denne debatten Andersen etterlyser så er det heller tvilsomt om en generell og kunnskapsløs tweet om islam skrevet etter et terrorangrep i Stockholm vil ha noen positiv effekt. Særlig når den er skrevet på norsk. Kanskje Andersen hadde fått mer igjen av å tenke ut hvordan regjeringspartiet FrPs utenrikspolitikk kan være med på å legge press på lederskapet i Saudi-Arabia for å innføre viktige og nødvendige reformer?

Som med alt annet i politikken handler bekjempelse av terrorisme om hva vi faktisk kan gjøre noe med. Det finnes selvfølgelig en norsk handlingsplan mot radikalisering allerede. Blant de mange tiltakene som listes er for eksempel arbeid innenfor kriminalomsorgen. Det er nemlig godt kjent at radikalisering kan foregå innenfor fengslenes murer. Et viktig tiltak utover handlingsplanen er å bedre de sosiale kårene for vanskeligstilt ungdom i Norge. Tiltaket må gjelde både for de med og uten innvandrerbakgrunn siden terroren rekrutterer der det finnes mottakelige kandidater. Vi må bedre integrasjonen av innvandrere både i første og andre generasjon for å forhindre utenforskap og sørge for god og rettferdig tilgang til arbeidsmarkedet. Bedre psykisk helsevern er et annet tiltak som må på plass. Politiets og PSTs gode etterretnings- og forebyggingsarbeid må fortsette.

Når det gjelder de som allerede er radikalisert eller kommer utenifra med terrorplaner er det andre tiltak som trengs. Her er det i hovedsak etterretning og sikringsarbeid som man kan iverksette for å stoppe planleggingen eller utførelsen av angrep. Selv om det har vært IS-infiltratører blant flyktninger som har kommet til Europa siden høsten 2015 betyr ikke det at man kan finne en rask løsning på terrorfaren gjennom å stoppe asylsøkere fra å komme. Forskeren Hegghammer fra FFI sier følgende om dette: «All den tid Europas grenser ikke kan stenges helt, er infiltrasjon et teknisk problem som må løses gjennom etterretningsarbeid, ikke innvandringspolitikk

Vi må selvfølgelig stadig forbedre og utvikle arbeidet mot radikalisering og terror. Og det får vi til når vi baserer oss på kunnskap. Kanskje kan også ideer fra aktører utenfor det offentlige være gunstige. Google har for eksempel igangsatt et eksperiment mot nettradikalisering der de eksponerer folk som oppsøker informasjon om ekstremisme for vitnesbyrd fra deradikaliserte og angrende ekstremister. De deradikaliserte ekstremistene figurerer i YouTube-filmer postet side om side med terror-propaganda. I filmene forteller de om hvorfor det var en elendig idé å bli fremmedkriger eller terrorist. Google viser til lovende resultater selv om det de får til bare er én del av arbeidet med å hindre ungdom i å radikaliseres.

Norsk utenrikspolitikk kan også justeres for at vi i mindre grad skal bidra til overgrep og drap på sivile i Midtøsten, dog vil nok effekten av dette være mindre målbar og ta lengre tid å realisere. Å tro, derimot, at vi i Norge ved å inngå en fiendtlig ideologisk krig der vesten står mot islam skal få islamistiske ledere i IS til å slutte å forfekte sitt uhyrlige tankegods er like kunnskapsløst og historieløst som det er naivt. Det vil være det aller minst effektive virkemiddelet mot terrorisme.

Avslutningsvis må det sies å være påfallende hvordan Andersen opphøyer seg selv og egen livsanskuelse som bedre, sterkere og mer menneskelig enn andre. Han utnevner seg til en ”gjeterbikkje” som passer ”sauene” (altså slike idioter som meg som ser på forståelse, integrering, samhold og kunnskap som nyttige verktøy i kampen mot radikalisering) mot ”ulvene” (som han kaller ”Allahs drapsroboter”).

Dette er ikke noe nytt. Sauene, ulvene og de flittige gjeterbikkjene er en referanse ofte brukt blant annet på høyreekstreme nettsider. Om du vil se hvor langt ute denne metaforen er så kan en scene fra filmen American Sniper der en far bruker dette språklige bildet til å rettferdiggjøre vold som en konfliktløser få det til å velte seg i magen for de fleste av oss.

Andersen skriver at han er ”ordkriger”, at det er menneskelig å være sint etter et terrorangrep og at vi ikke skal fornekte oss å hate. Menneskelige følelser er det vel ingen som har sagt at ikke er naturlig eller greit, men FrP-politikeren dyrker de negative følelsene, pisker opp frykt og maner til splittelse som om dette var noe gunstig framfor å oppmuntre til et rolig sinn og et klart hode. I sine skriverier bruker han vendinger som ”Allahs lydige terrorister”, trekker frem den slitne Eurabia-konspirasjonsteorien og oppsummerer med de beskjedne ordene: ”Jeg er løsningen”.

Det kunne vært lett å avskrive Andersen som en marginal rabulist, men så lenge Siv Jensen møter hans stadig hatefulle og kunnskapsløse utspill med øredøvende stillhet må vi anta at dette er retorikk og innhold hun er komfortabel med og i tråd med FrPs verdenssyn. Jeg håper partilederen kommer på banen og oppklarer. Er Andersen inn eller ut av regjeringspartiet?

Kent Andersen advarer i teksten sin om at han ikke er en nevrotisk rosablogger, som om han er redd for å havne i den kategorien. Jeg kan forsikre ham om at jeg deler hans syn på at rosa ikke er fargen på hans bloggeri, selv om jeg ikke vet helt om det med nevrotisismen. Andersen er ikke noen rosablogger – det er åpenbart. Han er en vaskeekte brunblogger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook