Enøyd mester

Det tynnes i rekkene innen den eldste poesigenerasjonen i USA, de gamle kjemper med mer eller mindre løs tilknytning til den såkalte beatgenerasjonen i amerikansk poesi.

I San Francisco driver Lawrence Ferlinghetti fortsatt den berømte bokhandelen City Lights. Den zeninspirerte Gary Snyder fins der ute på kloden et sted, og «Norgesvennen» Robert Bly skriver sine dikt, seinest presentert på norsk av Helge Torvund i den nydelige samlingen «Morgondikt» (1999).

  • Dessuten Robert Creeley, veteranen som i dag fyller 75 år.

Creeley, den enøyde mester i poesien, som har en helt spesiell posisjon for poesiinspirerte nordmenn takket være Jan Erik Volds gjendikting i den legendariske serien Paxlyrikk: «Alt er vann/om du ser lenge nok» (1972), dessuten i samlingen «Storytellers» (1998). Creeley debuterte i 1946, og har for lengst kommet ut av tellingen hvis han blir spurt hvor mange bøker han har utgitt. Hans samlede dikt og essay er utgitt for ikke lenge siden, og for to år siden kom hans hittil siste samling, «Life & Death» , ei bok som - slik tittelen antyder - inneholder det meste. Det gjør jo for øvrig all stor poesi. Ta for eksempel det lille diktet «But» , fra samlingen «30 Things» (1974), oversatt for anledningen: Men hvis vi drar tilbake dithvor vi aldri var kommervi dit (gjenta) Men

  • Med et slikt mantra kommer man et stykke på vei.

Creeley selv har levd et liv med poesien som følgesvenn, og har gjennom åra utvekslet erfaringer med storheter som William Carlos Williams, Allen Ginsberg, Jack Kerouac og ikke minst den respekterte teoretikeren og lyrikeren Charles Olson (korrespondansen mellom Creeley og Olson fyller sju tjukke bind). Creeley mistet synet på det ene øyet i toårsalderen, men ser desto skarpere med det andre. I beatmiljøet på 1950-tallet var han en outsider; han levde såpass vilt at selv de steinharde bohemvennene hans var bekymret for ham der han ramlet rundt i San Francisco, omgitt av jazz og poesi.

  • Og kvinner, naturligvis.

Creeley er ikke minst en stor kjærlighetsdikter, formulert - som Jan Erik Vold uttrykker det - i «knappe, harde formuleringer - i sinne, noe innesperret som endelig slipper ut, eller en myk snakkesalighet, søkende vennlighet, varme». Slik som i «Kjærlighet kommer stille», gjendiktet av Vold: Kjærlighet kommer stilletil sist, falleromkring meg, på megsom i gode, gamle dager.Hva visste vel jegsom trodde jeg vari stand til å gåhele veien alene.