Enøyd og blind

LIBERALISME: I Dagbladet 01.11 hevder sosiolog Øystein Nilsen at min fremstilling av liberalismen i kronikken «Liberalisme er frihet for alle» (25.10) er «enøyd». Den enøyde er imidlertid Nilsen, for der jeg fremhevet nødvendigheten av å se den politiske og den økonomiske liberalismen i sammenheng med hverandre, har han ikke øye for annet enn den økonomiske. Dessverre fører dette også til at Nilsen blir blind for at økonomisk frihet etter alt å dømme er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for politisk frihet.

Nilsen etterlyser flere henvisninger til «konkrete og historiske resultater av liberalistisk politikk» i min kronikk. Noen opplagte resultater er: rettsstaten, ytringsfrihet, religionsfrihet, allmenn stemmerett, avskaffelse av slaveriet etc. Kort sagt: Selve det moderne demokratiet er et produkt av liberalismen.

I den økonomiske liberalismens glanstid har den reelle velstandsøkningen i vestlige land for befolkningen som helhet, og ikke minst for de dårligst stilte, vært ekstrem. Den jevne borger har hatt en enorm økning i materiell velstand. Fattigdom er fortsatt et problem i vår del av verden, men det er færre fattige og de er atskillig bedre stilt enn tidligere.

La oss så vende blikket mot resten av verden. I henhold til fattigdomskriteriet på 1 dollar om dagen, er antall fattige på kloden redusert fra 60 til under 20 prosent de siste 50 årene. Man kan mene at grensen burde være for eksempel 3 eller 5 dollar, men uansett hvilket tall man legger til grunn, løftes flere mennesker enn noensinne ut av fattigdom raskere enn noensinne. Prosessen går hurtigst i de mest globaliserte landene, som baserer sin økonomi på en økonomisk liberalisme. Konsekvensene viser seg ikke minst i form av økt levealder og redusert spedbarnsdødelighet.

Fortsatt lever rundt 1 milliard mennesker i ekstrem fattigdom og underernæring. Hvis vi skal løfte dem ut av fattigdommen – eller bedre: gjøre det mulig for dem selv å løfte seg ut av fattigdommen – trenger vi mer økonomisk liberalisme, ikke mindre.