Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Enøyde og arrogante

Vi ga ikke vår subjektive støtte til Røde Khmers folkemord. Men vi var enøyd solidariske og intellektuelt arrogante. Derfor nektet vi å innse at frigjøringsledere også kan bli tyranner, skriver Finn Sjue.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERNT HAGTVETS sentrale påstand om at 70-åras sentrale AKP (m-l)-ere har et personlig ansvar for folkemordet i Kambodsja, er et vesentlig spørsmål - uansett om vi som rammes måtte mislike det. Hagtvet utfordrer også meg ettersom jeg satt i den sentrale ledelsen og var redaktør i Klassekampen. Tok vi aldri et seriøst oppgjør med Pol Pots terrorregime? Jeg synes vi var lovlig seint ute, nølende og motvillige. Hagtvet har et viktig poeng her. Hvorfor nølte vi? Vi brukte det meste av energien på solidaritetsarbeid for de som kjempet for nasjonal uavhengighet eller mot indre reaksjonære makteliter. Vi støttet FNL i Vietnam, PLO i Palestina, Charta 77 i Tsjekkoslovakia, Solidaritet i Polen, motstandsgrupper i Aghanistan osv.osv. Og vi støttet de som kjempet mot USA i Kambodsja. Dette er en tradisjon jeg er stolt av å tilhøre. Men i denne tradisjonen fantes det også en tendens til å sluke alt med hud og hår hos frihetskjemperne. Når frigjøringsledere ble til tyranner, så vi bare med

det ene øyet og unnlot ofte å reise kritikk. Dette var å gjøre frihetskampen en bjørnetjeneste.

DA SJOKKRAPPORTER begynte å komme, møtte vi dem med stor skepsis. Men dette skyldtes ikke bare enøydhet. For i løpet av hele den brutale Vietnamkrigen hadde verden blitt servert grove psykologiske operasjoner - svart propaganda - som fra amerikansk hold ble brukt til å rettferdiggjøre teppebombing og napalm. Vi reagerte nesten refleksivt mot den slags «psyops». Dessverre bidro disse refleksene også til at vi altfor lenge nektet å tro at Røde Khmers terrorvelde eksisterte. Men det fantes også en tredje viktig grunn til at vi nølte med å ta et oppgjør; intellektuell arroganse. Etter hvert opptrådte vi som overdommere. Ideene om «de få som vet best» og «å ha objektivt rett» spilte på lag. Dette var en del av et ideologisk landskap som bar preg av kynisk, autoritær og dels totalitær tenkning. Dette førte blant annet til at vi ikke lyttet til kritikk fra våre menings-motstandere. Med en solid porsjon betong i øregangene stengte vi oss ute fra viktig og riktig kritikk. Mye negativt

bør altså sies om vår holdning til Røde Khmer i de første åra. Men var dette en subjektiv og bevisst støtte til et folkemord? Nei. Men holdningen vår var både stupid og skadelig. Kan en forbrytelse rettferdiggjøre en annen? Nei. Det bør være enkelt - uten forbehold - å fordømme det skrekkveldet som Røde Khmer etter hvert satte ut i livet.

FANTES DET et ubehagelig slektskap mellom AKP (m-l) og Røde Khmer? Det var en offisiell lefling med Røde Khmer i en periode, og det fantes en del felles totalitære trekk. Men når det gjaldt vold og terror viste det seg at Røde Khmer satte ut i livet en ideologisk begrunnet venstre-terrorisme av dimensjoner. Uønskede personer, grupper og klasser ble utryddet i stor tempo - i den gode saks tjeneste. Det gamle AKP (m-l) kan kritiseres for mye. Men støtte til venstreterrorisme? Aldri. Jeg tror flere enn en POT-veteran vil bekrefte at vi tvert om opererte som et slags bolverk mot alle former for Rote Arme Fraktions-tendenser.

KUNNE AKP (M-L) begått overgrep av samme type som Røde Khmer? Jeg har flere ganger sagt og skrevet at ml-bevegelsen - fra i stor grad å være antiautoritær og opprørsk - etter hvert forfalt til en autoritær bevegelse. Det var ille nok. Men avstanden mellom en slik påstand og Hagtvedts påstand er - forsiktig sagt - stor. Her har da Hagtvet heller ikke mye å fare med. Han griper til en annenhånds kilde. En tidligere dansk ml-er har hørt at AKP(m-l) drev med våpentrening og at det nærmest var et krav for å bli medlem at vi i en gitt situasjon var villige til å ta livet av slekt og venner. Dette er med respekt å melde dårlig journalistisk research, elendig kildebruk og slett kildekritikk. Det skal adskillig mer til enn slike løse rykter til for at beviset for AKP(m-l)s våpentrening ligger på bordet. Jovisst, vi var ikke pasifister, vi var revolusjonære. Men kunnskap om våpen og militære spørsmål skaffet vi oss som andre på høyst lovlig vis i forsvaret. Ikke bare ville det vært

ulovlig, men også stupid på alle vis å bygge opp en egen milits. Nettopp den slags politikk fører til en Elitens venstreterrorisme. Jeg tror både POT-veteraner og Lundkommisjonen kan bekrefte at vi manglet den slags våpengalskap.

SLITER GAMLE ML-ERE med en arv - et totalitært sinn - slik fortidas unge nazister bar preg av? Hagtvet kaller dette et «mindset». Som gammel psykolog velger jeg å kalle dette et totalitært sinn. Å bli nærmest likestilt med NS-medlemmer er ganske provoserende. Jo, den psykologiske tendensen til å underordne seg Den sterke, søke absolutte sannheter, kle seg i svarte lærjakker og fordømme De andre, finnes i mange leire. Som tidligere medlem av AKP (m-l) har jeg da også offentlig - sammen med kollega Egil Fossum - kritisert 70-åras AKP (m-l) for å ha utviklet ganske sterke autoritære tendenser og antidemokratiske ideer både om ytringsfrihet og menneskerettigheter for øvrig. Vi har blant annet skrevet at «det handlet om totalitære trekk i tanke, partimodell og synet på Det store Vi». Det fantes da også lærjakker i våre egne rekker som ble sterkt oppmuntret av denne alvorlige tendensen.

Men når Hagtvet lenker gamle ml-ere direkte og psykologisk til tidligere tiders unge nazister, bør han tenke gjennom hva han hevder. For hva var det vi i praksis drev med - nærmest på tross av den autoritære partistilen? Vi drev ikke minst aktivt

solidaritetsarbeid hjemme og ute. Vi drev antirasistisk og antinazistisk arbeid. Personlig mottok jeg titalls trusler,

inkludert mange drapstrusler, på grunn av det journalistiske arbeidet med å avdekke høyreekstreme krefter i Norge. Hva var

det Hitler sto for? Jeg bare spør.

HAGTVET LEGGER FRAM fire utfordringer:

7 Vi bør reise til Phnom Penh og Tuol Slong-fengslets folkemordmuseum for å lære. Jeg har ingenting imot det, men tror faktisk at jeg vet hva grusomhetene handlet om.

7 AKP (m-l) bør åpne arkivene for forskere. Det er jeg helt for. Så mye har jeg arbeidet med hemmelighold at jeg vet at mørke rom stort sett er skadelige.

7 Vi bør be om unnskyldning for den ideologien vi ville tufte styret i Norge på. Svaret er nei. Her må det kritikk, analyse

og erkjennelse til for å gjøre opp med totalitære og autoritære trekk i fortid og nåtid - ikke proklamatorisk botsgang. Hagtvet vil ha et oppgjør med marxismen som han tydelig mener er rota til det onde. La oss ta den debatten - inkludert spørsmålet om marxismen som sådan mangler garantier for menneskerettigheter og fri meningsdannelse. Jeg tror Hagtvet har et poeng her. Men jeg tror kritikken rammer den leninistiske partimodellen og alt dens vesen langt sterkere enn marxismen i dens opprinnelige utgaver.

7 AKP og RV bør legges ned som den blindvei i norsk historie de representerer. Mener Hagtvet at AKP og RV skal legges ned frivillig, eller etter et politisk forbud? Riktignok er jeg utmeldt AKP-er. Men dette forslaget forbauser meg en smule. Anes det her en totalitær tendens?

TIL SLUTT SPØRSMÅLET om å bringe de mest ekstreme påstandene i denne debatten over i rettsalen. Dette mener jeg er et feilspor. Det betyr å gjøre en viktig debatt om til jus. Så lenge den parten som er angrepet kommer til orde på like linje med den som angriper, bør dette være en meningskamp - langt vekk fra rettssalen. Mange jeg kjenner er forbannet på Hagtvet nå. Mitt råd er; ta kritikken hans på alvor. Så får vi alle la argumentenes styrke avgjøre utfallet av debatten.