Enquists tvilsomme blanding

Spektakulære historiske skjebner spekket med innholdsløst gnål om kjærlighetens vesen.

BOK: Gjennom suksesser som «Livlegens besøk» og «Lewis reise» har P.O. Enquist fått full uttelling for sine «fiksjonsdokumentarer», med en særegen blanding av mentalitetshistorie, biografier og intervjuer i romans form.

Også hans nye roman «Blanche og Marie» er bygd på historiske personer.

Hysterianfall

Blanche Wittman var den berømte hypnoseprofessoren Charcots yndlingspasient. Gjennom «forestillinger» på sinnssykehuset Salpêtrière, der både Freud og Strindberg var tilskuere, iscenesatte hun hysterianfall som en slags psykofysiologisk eksperimentering.

Etter Charcots død ble Blanche laboratorieassistent og nær venn av den doble nobelprisvinneren Marie Curie. En eksepsjonell skjebne med andre ord, som Enquist vet å gjøre det meste ut av.

Her lar han Blance forfatte en «spørrebok» om kjærlighetens vesen. Dette ved å gjennomgå sin egen kjærlighet til Charcot, men først og fremst gjennom venninnen Marie Curies kjærlighetshistorier. Først til Pierre, seinere til en gift forskerkollega. Et forhold som kostet Curie karrieren.

Levende torso

«Budskapet» er at kjærligheten er gåtefull og farlig. Like farlig som de vakre og livsfarlige radiumstrålene, «det nye århundrets blå lys», som førte til kreftsykdom og forferdelse. For liksom Marie gikk til grunne i kjærlighet, skulle de begge dø av radiumeksperimentering.

Det vil si, Blanche måtte først amputere både armer og bein, og endte som en slags levende torso i en trekiste på hjul (tror jeg da - om ikke det også er noe Enquist har funnet på).

Det beste her er de rent historiske fakta og mentalitetshistorien: Framstillingen av laboratorieundersøkelsene; radium som ble sett som helbredende, mens forskere døde som fluer. Hypnosen og de for oss absurde «livmorteoriene». Sinnssykehuset og kvinnenes grusomme skjebner. Hadde vi bare sluppet Enquists overtydelige gnål om det forrige århundrets hybris -   overmot. Og ikke minst om kjærlighetens mysterium, som han overhodet ikke kommer nærmere i denne boka.

Hellig gral?

Dette til tross for de diffust-påtrengende bildene Enquist maner fram. Som at Marie Curie skulle ha vært den «hellige gral» for elskeren. Og «Den som rører ved den hellige gral må dø, det vet han, dette er kjærlighetens hemmelighet og innerste drivkraft».

Til alt overmål blander Enquist seg selv og sin biografi inn. Dette skjer for eksempel når Madame Curie mistet sin Pierre, og Enquist minnes «Min egen far døde da jeg var seks måneder gammel. Amputert fra meg, det uskyldige barnet» (legg merke til bildet her - «amputert» liksom torsoen Blanche).

Samtidig kommenterer Enquist sin egen skrivning slik at vi liksom blir med i den «spennende» skriveprosessen («Her liker jeg henne». Eller «Først var det vanskelig å rekonstruere henne, nå går det bedre, men det gjør vondt»). Akkompagnert av pompøst-smakløse overskrifter som «Sangen om den amputerte».

Uanstendig

Mest problematisk er likevel sjangeren. Og her står en anmelder i fare for å bli fullstendig latterlig med sitt pripne mas om sjangerens uanstendighet. Men privat-intim tukling med historiske personer er uanstendig. Liksom et av Enquists mange selvtilfredse bilder, at Blanche skal ha «drept» Charcot.

Her vi får en scene hvor Blanche endelig lar Charcot slippe til (med utførlig beskrivelse av hvordan hun fører ham inn i seg). Like før Charcot utånder. I Enquists «bilde».

For hva er Enquist oppi alt dette, hva henter han fra andre, og hva er såkalt dokumentert fakta? Riktignok slenger han på et kokett etterord, der han «avstår fra å katalogisere (fordi) dette er en roman», mens han retter en diffus takk til visse biografier (men den største til sin datters «research»).

Likevel er det nasking han bedriver, i andres liv og andres verk.

Her likner han vår egen Ketil Bjørnstad, hvis forfatterstyrke også ligger i å skape en fordekt collage av spektakulære skjebner og biografier. Spekket med sitater som ikke helt gjøres rede for og krydret med egne pompøsiteter.

Sånt selger jo. Verden vil som kjent bedras.