Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Enrico PieranunziPianomester

Romantiske, lavmælte balladetolkninger.

CD: Om folk fra Roma er mer romantiske enn andre, skal være usagt, men når Enrico Pieranunzi (56) pianospiller ballader i trio med syngende kontrabass og vispehviskende trommer, er det nærliggende å tro det.For et år siden hadde han med seg Charlie Haden og Paul Motian på ballade-cd-en «Special Encounter». Nå, på «Ballads», er det Marc Johnson og Joey Baron som kjæler for de omhyggelig utplasserte pianotonene. Pieranunzis spill er pausefylt pustende, men likevel kraftfullt og tidvis intenst, og i dette knippet mer og mindre kjente amerikanske og italienske ballader avstår han helt fra de lynhurtige løpene og turbo-borende improvisasjonene som han også behersker. Klangbehandling og harmoniske detaljer står i forgrunnen, og om noen skulle høre et ekko av salige Bill Evans i løpet av triotimen, er det til å begripe.

PIERANUNZI ER OGSÅ aktuell med dobbeltalbumet «Live in Paris», der den nederlandske bassisten Hein van de Geyn og den franske trommeslageren André Ceccarelli er medspillere. De to er godt samkjørt fra Dee Dee Bridgewaters europeiske band, og tar de formidable utfordringene fra Pieranunzi på strak arm. Nå møter vi også den mer frittflygende uptempo-improvisatoren, i for eksempel Wayne Shorters «Footprints», standarden «I Fall in Love Too Easily» og en grundig endevendt «Someday My Prince Will Come». Fats Wallers «Jitterbug Waltz» og velkjente «Autumn Leaves» blir også grundig utforsket, og er som hele denne Paris-konserten uten en eneste longør eller et likegyldig strekk.

DEN UNGE NORSKE orgeltrioen Jupiter cd-debuterte i 2004 med «Ignition». Nå er Steinar Sønk Nickelsen (B3, minimoog), Håvard Stubø (gitar) og Magnus Forsberg (trommer) tilbake med et konsertopptak fra Glenn Miller Café i Stockholm, der den svenske tenoristen Jonas Kullhammar er gjest på et par låter. Trioen klinger ledig og tilbakelent, men stødig samspilt i komposisjoner av Nickelsen og Stubø, og kanskje aller best i den overblåsende energibomba Kullhammars «Sauerkraut Rock». En snodig versjon av «The House of the Rising Sun» er platas minst interessante øyeblikk, mens «Mars Attacks» viser trioen/Kullhammar i fullt og viltert garasjejazzkjør. Muligens har ikke Jupiter funnet sitt kjerneuttrykk ennå, men er likevel en spennende og framfor alt velspillende trio å følge, uansett hvilket musikalsk «mood» den måtte befinne seg i.

NEPPE NOEN ANDRE enn John McLaughlin slipper fra en tittel som «Industrial Zen» uten å vekke latter. Og neppe noen andre kunne ha levert en fusionplate så tradisjonell, men samtidig så besettende bra. Forklaringen ligger selvsagt i gitarvirtuosens enorme kapasitet som instrumentalist og musikkmaker, og med hardtspillende folk som saksofonisten Bill Evans og trommeslagerne Gary Husband, Mark Mondesir, Vinnie Colaiuta og Dennis Chambers rundt seg, har han den assistansen han trenger. Fusion med og uten indiske overtoner (Zakir Hussain, Shankar Mahadevan) - det lar seg fortsatt høre.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media