Ensidig antirasisme

«Fugelli skriver om nordmenns rasisme som om forskjellsbehandling og diskriminering var en norsk idrettsgren på linje med langrenn og skøyteløp»

Rasisme

Lærer ved Rosenhof voksenopplæringssenter, Olaf B. Halvorsen, reagerer på professor Per Fugellis kronikk 20.07.: «Melanocyttenes tyranni». Fugelli framstår som arrogant og nedlatende når han legger alt ansvar for integreringen på nordmenn. Halvorsen har funnet mer intoleranse blant innvandrere enn blant nordmenn, der for eksempel et forhold mellom en marokkaner og en somalier er utenkelig.

I sin kronikk i Dagbladet 20.07. gjør Per Fugelli et forsøk på forklare alle problemer knyttet til integreringen av våre innvandrere med nordmenns rasisme og fremmedfrykt. Han refser nordmenn for deres fordomsfullhet og mistenksomhet overfor alle som er annerledes, og særlig dem med mørkere hudfarge. Ifølge Fugelli lever nordmenn under «melanocyttenes (dvs. hudfargens) tyranni», og han oppfordrer oss til å rette søkelyset mot oss selv og gjøre den norske rasismen til hovedsak i valgkampen.

En vellykket integrering er det beste middel mot motsetninger og diskriminering, men dette er et vanskelig prosjekt som krever mye av alle parter. I sin artikkel nevner Fugelli ikke innvandrernes bidrag til denne prosessen en eneste gang. De er for Fugelli utelukkende passive objekter, alt ansvar hviler på oss etniske nordmenn - det er vår kamp mot «melanocyttenes tyranni» som er nøkkelen til et vellykket fellesskap.

Mens vi i Norge betrakter oss som frie individer med rettigheter som bare begrenses av storsamfunnets lover, kommer de fleste av våre ikke-vestlige innvandrere fra halvføydale samfunn hvor familien og religionen setter grensene, mens storsamfunnets regler og lover er underordnet. Disse samfunnene er basert på sterk segregering av de ulike religiøse og etniske grupper, noe som mange av våre innvandrere oppfatter som ganske naturlig. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har hørt at det gjelder andre lover for muslimer enn andre, også når disse er i strid med norsk lov.

Ideen om et flerkulturelt samfunn basert på likestilling og solidaritet mellom alle grupper er vårt påfunn. Ønsket om et slik samfunn er blant våre innvandrere oftest begrenset til - nettopp - Norge. Jeg har aldri møtt en somalier som ønsker seg et flerkulturelt Somalia eller en pakistaner som mener at innvandring av for eksempel kristne, hinduer eller jøder ville være en berikelse for det pakistanske samfunnet. En kan stille seg spørsmål om hvor dypt ønsket om et flerkulturelt samfunn egentlig stikker.

Mange innvandrerbarn og ungdommer blir stadig advart mot nordmenns umoral og det norske samfunns mangel på fasthet og klare grenser. De stadige dryppene fra familie og autoriteter i innvandrermiljøene som ofte selv ikke forstår det norske samfunnet, er med på å skape avstand og manglende vilje til å gå helhjertet inn. Kravet til barna er at de ikke blir for norske, og skrekkscenariet er at de unge skal begynne å gjøre sine egne valg og kanskje forsvinne inn i det skremmende «norske». Men et fellesskap på tvers av etniske og religiøse skiller, og hvor barn og ungdom skal lære å bli kjent med hverandre, innebærer at foreldre også må kalkulere med at barn og ungdom tar dette fellesskapet på alvor og kanskje finner venner og et annet liv på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Denne risikoen er mange innvandrere ikke villige til å ta. Det er bedre å sende barn til hjemlandet enn å utsette dem for uheldig påvirkning og nærkontakt i den norske skolen, selv om dette kan innebære at skolegangen blir ødelagt. Det står viktigere ting på spill!

Fugelli skriver om nordmenns rasisme som om forskjellsbehandling og diskriminering var en norsk idrettsgren på linje med langrenn og skøyteløp, og han når store høyder i sin beskrivelse av «den norske folkesjelen, lukket og frossen gjennom tusener av år alene i Ultima Thule». Jeg har en følelse av at Fugelli kjenner lite til de sjåvinistiske holdningene, motviljen mot et liberalt samfunn som vårt, og fordommene mot alt avvik og alle avvikere som finnes i mange innvandrermiljøer. Hans beskrivelse av Gamle Oslo hvor det «rår mangfold og åpenhet (...) i et stort sett godartet fellesskap om enn med litt kruttrøyk i gatene av og til», er ganske oppsiktsvekkende når en vet hvilke motsetninger det vitterlig finnes mellom de ulike etniske, religiøse og sosiale gruppene. Formuleringen «om enn med litt kruttrøyk i gatene av og til» synes jeg er en direkte uanstendig bagatellisering av hatet mellom de ulike etniske gruppene som kommer til uttrykk i form av vold og noen ganger drap.

Min påstand er at den klarest uttrykte rasismen i Norge (eller bedre: de sjåvinistiske og diskriminerende holdningene) oftest forekommer i de ikke-vestlige (særlig muslimske) innvandrergruppene. Jeg vil for eksempel påstå at en pakistansk ungdom lettere kan få aksept for et kjæresteforhold til en etnisk nordmann enn et forhold til en svart afrikaner, selv om denne var muslim. Et forhold mellom for eksempel en somalier og en marokkaner er utenkelig! Slike barrierer er, i motsetning til hva mange nordmenn tror, mye høyere i de fleste innvandrermiljøer enn blant nordmenn. Jeg har for eksempel aldri støtt på en så massiv motstand blant nordmenn mot «blandede» ekteskap som blant mine innvandrerelever.

Fugelli har med sin «sinnelagsmoral» etter mitt syn lite å bidra med til integreringsprosjektet vårt (og dermed til kampen mot rasisme). Jeg får mange ganger inntrykk av at det «snillinger» av Fugellis type egentlig ønsker, er en slags etnisk zoologisk hage der vi kan gå rundt og se på hverandres særheter og merkverdigheter. Trykket legges oftere på «fargerikt» enn på «fellesskap». Det er ikke integreringen og like rettigheter for alle som er viktigst, det viktigste er at alle innvandrere kan forbli eksotiske og annerledes. For å oppnå dette er mange villige til å forsvare de mest udemokratiske autoriteter og deres jerngrep på sine. Alle overgrep kan bortforklares med henvisning til respekten for den kulturelle egenart. Når en på denne måten stiller andre og lavere krav til innvandrere når det gjelder å vise toleranse og åpenhet overfor egne og andre, stiller lavere krav til hva deres barn bør lære av nysgjerrighet og interesse, og «forstår» den intoleranse, fordomsfullhet og sjåvinisme som en kan finne i innvandrermiljøene, reduserer en dem til annenklasses borgere og lar samtidig barna deres i stikken.

Shabana Rehman tar i Dagbladet (29.06.) opp hvordan enkelte i sine overveldende forsøk på å inkludere alle bruker argumenter som «stakkarsliggjør menneskene man ønsker å inkludere i fellesskapet» og hevder at den ensidige antirasismen er «sola vi kan brenne oss politisk brune på». En kan uten å være fordomsfull eller fremmedfiendtlig stille ledere og talspersoner i innvandrermiljøer til ansvar for undertrykkende patriarkalske maktstrukturer. Fugelli på sin side ønsker mindre av «skrekk-og-gru-scenariet» som han kaller det, og mindre fokus på «minuspostene i innvandrerregnskapet: tvangsekteskap, omskjæring, gjengvold, lyvende imamer» fordi det danner seg fiendebilder.

Nordmenn «har godt av å åpne seg og møte varmere og morsommere (!) folk», som han uttrykker det, mens innvandrernes rolle begrenser seg åpenbart til å være eksotisk.

Fugelli ønsker sikkert å framstå som tolerant og inkluderende, for meg blir han bare arrogant og nedlatende. Ikke engang sin egen integrering skal innvandrerne ha ansvar for.

Etter min mening må vi nå, i stedet for å legge oss flate for de «sjarmerende, eksotiske» sidene ved innvandrerkulturene, bli tydeligere når vi setter krav til våre nye partnere, og på den måten være bedre veivisere inn i et virkelig fellesskap basert på likhet mellom alle.

I Dagbladets reportasje (11.06.) om gatekampene i England mellom ungdommer med asiatisk og britisk bakgrunn i sommer forklares bakgrunnen for konflikten bl.a. med at «Asiatene har bidratt til motsetningene ved å nekte å la seg integrere (...) De kjenner ikke andre enn sine egne, de vet ingen ting om hverandres kultur.»

Situasjonen er ennå ikke så alvorlig i Norge, men vi må nå bruke våre ressurser på å hindre at segregeringen får utvikle seg. Særlig må autoriteter i innvandrermiljøene bli utfordret når de til stadighet insisterer på sin annerledeshet og retten til frata sine barn muligheter som alle barn i dette landet skal ha. Vi kan ikke leve med at kvinner og barn i dette landet får graderte rettigheter etter etnisk bakgrunn.

Dette vil Fugelli helst ikke snakke om.