VESTLANDSFANDEN: Enslaved – ledet av Ivar Bjørnson og Grutle Kjellson – er ved godt mot på sin femtende fullengder, skriver vår anmelder. Foto: Thor Brødreskrift.
VESTLANDSFANDEN: Enslaved – ledet av Ivar Bjørnson og Grutle Kjellson – er ved godt mot på sin femtende fullengder, skriver vår anmelder. Foto: Thor Brødreskrift.Vis mer

Anmeldelse: Enslaved – «E»

Enslaved har fått tilbake gnisten

Solid ragnarock.

ALBUM: For Enslaved har norrøn mytologi alltid vært noe dypt spirituelt, milevis unna høyreekstreme kjøtthuers raseteoretiske lesning av den hedenske religionen.

E

Enslaved

4 1 6
Plateselskap:

Nuclear Blast

««E» er deres femtende fullengder, og mer fokusert og interessant enn forgjengeren.»
Se alle anmeldelser

Gjennom sin besettelse i eddadiktning og runer, søker nemlig haugesundsbandet etter de evige sannhetene. Og når Enslaved er på sitt beste, kjennes det faktisk ut som de har klart å finne dem.

Jeg tenker særlig på «As Fire Swept Clean the Earth», åpningssporet på «Below the Lights» (2003), som er like illevarslende som det er majestetisk – en slags musikalsk fortolkning av volvens spådom om Ragnarok.

Ikke minst minner den om noe hipsteryndlingene Deafheaven kunne gjort. Det understreker at Enslaved er pionerer på sitt felt: black metal for folk som egentlig ikke liker black metal, takket være melodiske vendinger hentet fra progrocken.

Tidvis kan det imidlertid bli for mye av det gode. Særlig «In Times» (2015) er preget av en disharmoni mellom det voldelige og det vennlige, som gjør at de myke partiene kjennes helt ufarlige. Målet må vel være å lure folk inn i mørket?

«E» er deres femtende fullengder, og mer fokusert og interessant enn forgjengeren. «The River’s Mouth» minner med hell om Mastodons hook-orienterte mattemetall. Klart best er imidlertid avsluttende «Hindsiight», som flørter med doom metal og blir kolossal i sin siste akt. Her briljerer ikke minst Kjetil Møster, som passer langt bedre inn enn saksofonistkollega Håkon Kornstad gjør på Satyricons album av året.

Tross Enslaveds norrøne åndelighet, er det imidlertid ikke altfor ofte at «E» overskrider det hverdagslige. Særlig «Sacred Horse», med sin gubbete orgelsolo, er vel prognisse-preget, mens «Storm Son» kjennes langt lettere enn spilletiden skulle tilsi. Flere øyeblikk som «Hindsiight» – eller genuint urovekkende «Striker» – ville løftet albumet ytterligere mot det tidløse.