Enslighetens filosofi

Peppermøene har vært dypt undervurderte. Nå får de endelig belønning for sin dyd.

BOK: Den retoriske oppskriften er velkjent. Finn en moralist, så kan moroa begynne.

I våre dager er moralistene blitt vanskeligere å finne, hvis man da ikke er lur nok til å lete i Helsedepartementet.

Tone Hellesund har funnet Frøydis Langmark, direktør for Kreftregisteret. I møte med singelgenerasjonen har Langmark trukket inn moderskap og biologi. Hun skal ikke dø i sin synd. Vel illustrerer Langmark at biologi er et av flere ord som rimer på ideologi, men Hellesunds analyse av det sammensatte temaet «1990-tallets singelliv» overbeviser likevel ikke helt. Her er empirien for tynn. Det er ikke utpreget vanskelig å finne singelkvinner som kan avsløre sine fordommer om peppermøer og sine skumle drømmer om en gang å havne i et parforhold.

Det hefter altså et paradoks ved denne boka. Det som skaffer den oppmerksomhet, den spinkle rammefortellingen om våre dagers singelliv, er dens svakeste punkt. Det er i nærkamp med tante Pose, med fortidas peppermøer, snarere enn i møte med Ally og Bridget, at Hellesund viser sin kløkt som forsker og sine evner som formidler.

På tross av dette, og av at den innimellom minner leseren på sin mørke fortid som avhandling, har boka blitt både tankevekkende og god.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Modernitetens attergløymer

I angloamerikansk kjønnsforskning har det lenge vært stor interesse for 1890-tallets såkalte «nykvinner». Disse hadde finlest sitt «Dukkehjem», og vraket en tilværelse som kvitrende «lærkefugl». Dermed brøt de med samtidas idealer om kvinnelighet, noen gjennom en friere seksualitet, noen gjennom opprør mot morsrollen. I karikaturene ble de framstilt med langbukser og lorgnett, som intellektuelle og mandige representanter for det uskjønne.

«Kapitler fra singellivets historie» presenterer et solid stykke forskningsarbeid om et relatert norsk fenomen, også det stigmatisert både i samtid og ettertid. Det dreier seg om en annen gruppe «overgangskvinner», om de ugifte borgerskapskvinnenes skjebne i perioden 1870- 1940. Hellesund forsøker å gi peppermøene tilbake deres verdighet. Og lykkes med det.

Kjønn i bevegelse

Det handler om det som er «æinnsless». Peppermøene slåss ikke for fri abort. I stedet kombinerte de kvinnesak med sedelighetssak. De var radikale og konservative på samme tid. I sitt oppgjør med mennenes seksualmoral var de borgerskapets moralske voktere. Samtidig var de, slik Hellesund framstiller det, «skeive» i sitt svik mot moderskapet og den romantiske kjærligheten. De skapte seg alternative tilværelser gjennom yrkesliv, kvinnesak og samfunnsengasjement. Og de fant sin tilhørighet i kvinnefellesskapet.

Ikke bare er «peppermøsamfunnet» kvinnesakshistorie. De pripne frøkner spilte også viktige roller i utviklingen mot velferdssamfunnet og vår egen modernitet.

Peppermøene var antisex lenge før Vetle Lid Larssen var påtenkt. Og i møte med mellomkrigstidas seksualliberalere og kulturradikalere kunne denne spesielle kvinnekulturen vanskelig overleve. Med psykoanalysens seksualisering av tilværelsen forsvant peppermøene inn i fortrengningens og sublimeringens skyggefulle kroker. Dessuten dreides kvinnesaken over på de giftes premisser. Husmorifiseringen av fedrelandet tok til; avfrøknifiseringen fulgte parallelt.

Da peppermøenes imperium falt, hadde frøknene imidlertid allerede, gjennom sine avvik fra normen, pekt på en alternativ kvinnelighet. De hadde rokket ved viktorianernes idealer. Hellesund gir betakende innblikk i noen av disse kvinnenes liv og aktiviteter.

Den mest imponerende dimensjonen ved boka er den varsomheten Hellesund møter disse kvinnenes historiske annethet med. Hun er nyansert, og fristes sjelden til å træ våre egne kategorier nedover det fremmedartede.

Det boka først og fremst viser, er at det vi tenker på som naturgitt og allment, ved nærmere ettersyn fort viser seg å bli kulturelt og spesifikt. Så også våre forestillinger om kvinnelighet. Dermed skurrer imidlertid bokas tittel. Med en slik bevissthet om det historisk spesifikke ved våre oppfatninger av kjønnets kategorier, blir det feil å prakke «singelliv» på peppermøene.

Sølibatets velsignelser

Boka både begynner og ender i spredte notater til en enslighetens filosofi, i reaksjon mot det normative ved ekteskap og parforhold. Man vil imidlertid ha utbytte av lesingen uten å følge Hellesund helt inn i sølibatet, eller til utopien om det parløse samfunn. I bokas begynnelse og slutt virker Hellesunds ideologi sterkere enn hennes empiri. I resten av boka er dette parforholdet mer jevnbyrdig.

Hellesund beseirer fordommene. Hun har klart å gjøre fortidas filletanter fascinerende. Denne unike fortellingen om peppermøens vekst og fall er herved anbefalt.