Ensom blant ensomme

Så er det gjort: jeg innrømmer at jeg er ensom. Det låter skrekkelig og fremmed, og jeg har aldri blitt vant til den degraderende erkjennelsen. På en måte håper jeg at jeg aldri vil komme dit. I lengre tid har jeg lurt på hva som er galt med meg, siden jeg ikke er i stand til å invitere 50 av mine nærmeste venner til mine fødselsdager. Ja, jeg er altså ensom. Tross sin utbredelse, er tilstanden blant de mest u-trendy som finnes. Ensomheten er vond og stigmatiserende, og må skjules. Derfor velger jeg å løpe fra den, som i et evigvarende maraton. Jeg merker av og til at jeg blir aggressiv, mens andre går til sengs med selvmedlidenheten, den gode sinnsutviklingens sanne fiende. Begge deler er fristende, nærliggende verktøy, men destruktive. Det finnes god og dårlig ensomhet. Noen trives tross alt i eget selskap, i det minste å ha muligheten for å trekke seg tilbake etter behov. Dette er den gode ensomheten; stundene med seg selv i refleksjon og ettertanke. Den selvvalgte ensomheten bør ikke være problematisk for noen.

DEN DÅRLIGE ensomheten, derimot, er den som knuger og som får livet til å virke som et trykkende vakuum. Dette er den uønskede tilstanden, uten andre mennesker som bekrefter egen tilstedeværelse. Det blir en evig kamp om å fylle egen og andres tid. Ensomhet kan defineres såre enkelt: Hvis du savner sosial kontakt, er du ensom.Av og til bringer media historier om folk som lever og dør i ensomhet. Forskere og psykologer snakker om et omfang så stort at det ikke lenger kan betraktes som et privat problem, men et alvorlig samfunnsanliggende. Men jeg undres. Hvis ensomheten er så stor - hvor er de ensomme? Jeg ser dem ikke. Hvor er foreningen? Hvor er talsmannen? Hvor er agendasetteren i det offentlige rom? Jeg tror jeg aner sammenhengen. Ensomhet er blant vår tids virkelig truende tabuer. Ingen vil risikere et slikt stempel. Det angår andre i nabolaget, bare ikke en selv. Ensomheten er ikke stueren, og ingen vil være sosialt spedalske. Ingen rører oss, og vi rører ingen andre. Imens går årene. Det er som om hele universets onde makter peker, og sier: «Åja, der er du! Ingen skal forholde seg til deg eller bry seg om deg så lenge du lever! Ha det bra så lenge!» Altfor sjelden blir «noe er galt med meg» møtt med motargumentet «jeg er bra».

SOM REGEL blir ensomhetsbegrepet erstattet med «alene», «single» og andre omskrivinger som er til å leve bedre med. Noen føler trang til å sykeliggjøre ensomhet. Ofte blir det helt galt. Jeg er ikke syk, bare ensom. Jeg tilhører ikke en diagnosegruppe - jeg er i en situasjon.En del hevder at ensomhet først og fremst gjelder de eldre. Da sier jeg: spør prester, ambulansepersonell og frivillige i ideelle organisasjoner. De kan fortelle hjerteskjærende historier om ensomme i alle aldre, ikke minst blant unge mennesker. Å fortsatt dyrke forestillingen fra sangteksten «jaså, sier du det, du kan ikke komme fra» begynner å bli et hån mot yngre aldersgrupper. En jeg kjenner rimelig godt (og som ikke er eldre), betrodde meg en gang at «aldri, så langt tilbake jeg kan huske, har noen valgt meg.» Den sørgelige konklusjonen vil jeg tro er gjenkjennbar for andre. Et annet menneske jeg kjenner (og som heller ikke er eldre) sa det slik: «Jeg føler meg som en flue på innsiden av et vindu. Den søker etter en liten glippe for å komme seg ut i det fri, men forgjeves - etter en stund blir den sopt opp fra karmen og kastet i søpla. Slik er opplevelsen av ensomhet også».

HVA SKAL MAN si til slike mennesker, annet enn at «det var da leit», og i sitt stille sinn lure på hva som er feil med vedkommende. Eller finnes det andre forklaringer? Ja, det gjør det faktisk. Noen, et lite mindretall, er faktisk så lite sosialt kompetente og elskverdige at de støter folk fra seg. Atter andre er ensomme på grunn av en annerledeshet eller rett og slett ytre forhold, som geografisk mobilitet, skilsmisse, barnløshet, skifter av arbeidssted osv. Ikke minst får mange smertelig erfare hvordan det egentlig står til med vennekontoen etter samlivsbrudd. Her er det kjønnsforskjeller. Han avblomstrer foran fjernsynet i sin toroms leilighet, mens hun inviterer gjester og blir selv invitert. La oss også tilføye velstandsutvikling til listen. Vi har alt, men det er også alt vi har. Norge er blitt et rikt, sjelløst samfunn - bebodd av dorske, velfødde konsumenter. Det vi måtte ha av sosial intelligens er kvalt av en sammenhengende økonomisk opptur de siste tiårene. Vi skylder ikke verden noe annet enn å realisere oss selv. Vi er blitt uavhengige - eller skal vi si uvedkommende? De sosiale nettverkene er brutt sammen og ofret på frihetens alter. Først forsvant storfamiliene. Deretter ble kjernefamiliene sprengt. Antallet en-person-husholdninger har økt dramatisk. Venner, samlivspartnere og ektefeller kommer og går. Vi er blitt frittsvevende individer i drift mot enda større velstand - og enda mer sosial tomhet. I dag er det mulig å leve et helt liv for egen maskin, uten å trenge noen. Iallfall tilsynelatende.

JEG HAR HØRT leger fortelle at de i mange tilfeller ikke har noe som helst å tilby, selv ikke kraft av sin mangeårige utdanning og praksis. De sikter til mennesker som ikke kan diagnostiseres ved hjelp av noen lærebok i medisin - mennesker som lever sine liv i ensomme «hull», underernærte på det som burde være det mest selvfølgelige av alt: omgang med folk. Folk som ikke tar betalt, vel og merke. Samfunnets reaksjon, med terapeutiske faggrupper og hvite frakker, gir overveldende dårlig resultat. Tror jeg. Menneskene lengter etter et ekte engasjement, det som ikke framkommer på noens lønnsslipp. De ønsker den gode samtalen og uttrykk for offervilje, ikke interaktivitet.Noen sjeldne ganger står ellers oppegående mennesker fram som offer for tidens store tabu. En modig kvinne ved navn Veronica Lorentzen fortalte til KK tidligere i år at «jeg hadde aldri trodd at jeg som var så sosial skulle få et så lite nettverk som voksen. Å få gode venner i voksen alder, og som stiller opp når det trengs, er nesten umulig.»Tiltredes, Veronica. Det du sier, gjelder også meg og mange andre - i den grad det kan være noen trøst.Neste gang det faller naturlig skal jeg si: «Hei, jeg heter Geir Hasle. Jeg er journalist - og ensom». Det skal bli interessant. PS. Dette er ingen fordekt, avansert form for kontaktannonse. Det hele er ment som bidrag til å bryte ned et tabu. Jeg tror det er på tide, men er ikke optimistisk.