Ensom erotisk odyssé

Den blender - eller snarere blinder - sin leser, Anne B. Ragdes roman «Bunnforhold».

Anne B. Ragde: «Bunnforhold»

Tiden, 255 s. Kr 248,-

Det er uendelig lett å la seg opprøre, eller opphisse, av erotiske skildringer på et detaljnivå langt ut over det man vanligvis finner i norsk skjønnlitteratur. Det krever noe av leseren dersom man skal klare å ta inn over seg noe annet, og mer, enn hovedpersonen Edels dubiøse glede ved «watersport» og andre erotiske varianter.

Men boka er noe annet og mer. Slik jeg leser den - slik jeg ønsker å lese den, burde jeg kanskje si - er dette først og fremst en bok om bunnløs ensomhet.

Lotto

Læreren Edel vinner den store lottogevinsten. I skuffelse over at gamle, gode kolleger tigger henne for penger, trekker hun seg tilbake fra læreryrket. Hennes liv består etter hvert i å stirre ut i natta og surfe på Internett, mens hun tyller i seg piller og alkohol. Den normale omgang hun måtte ha hatt med andre mennesker forvitrer og blir til intet.

Så langt er Edel en gjenkjennbar skikkelse, en nær åndelig slektning av andre Ragde-heltinner. De er slik, de fleste kvinnene Ragde skaper seg, ensomme, sære, modige på et merkelig vis, og milevidt unna alt oppskrytt og besunget «kvinnefellesskap».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men Ragde har ønsket seg videre denne gangen. De tendensene til særegne erotiske drømmer og lengsler som man har sett hos hennes tidligere kvinneskikkelser, blir denne gangen voldsomme, ustyrlige og farlige. Det er telefonvennen Roger som forløser lengselen i Edel, og som får henne av gårde på en slags indre odyssé hun neppe kommer seg helskinnet hjem fra. Nær sagt ingen perversitet skal være henne fremmed.

Visst er det opprørende. Visst er det ekkelt. Visst er det betimelig å spørre om poenget med denne uteskingen, denne detaljeringsgraden, denne skildringen av aktiviteter de fleste nok vil rygge tilbake for. Det er da man må søke seg bakenfor teksten. Og det er da man finner den massive ensomheten, Edels totale mangel på naturlig samhørighet med andre. Det tomme vepsebolet blir et meningsbærende symbol. Vepsenes surrende fellesskap skremmer henne, hun tømmer bolet og tar det med seg hjem. Det blir en slags triumf over fellesskapstanken, og idet denne merkelige romanen toner ut, fabulerer hun om å tisse i bolet.

Man bør verdsette Anne B. Ragdes litterære ambisjoner, ikke bare i denne romanen, men gjennom hele forfatterskapet. Ikke alt Ragde skriver er like godt - selv om det beste er glimrende - men det bæres oppe av en hensynsløs, borende ærlighet. Ragde vil til bunns i ting, vil søke seg fram til slagget, her forskjønnes intet. Hensynsløsheten koster henne på mange måter dyrt, folk vil i liten grad konfronteres med heslighet.

Mangler språk

Men denne gangen er det blitt dyrt også på andre måter. Ærligheten, viljen til å gå lenger, si noe mer, er utvilsom og åpenbar i romanen, men Ragde har ikke utviklet et språk som i fullt monn yter ambisjonen rettferdighet. Samtalene mellom Roger og Edel minner mest om pornobladenes gledesløse prosa. Edels mange - og rare - erotiske aktiviteter skildres på klinisk refererende vis, man ser for seg den hvite legefrakken, Kinseyrapportens knusktørre sensasjoner. Her er en historie som søker et språk. Likevel: Edel, den ensomme lottomillionæren, står fram som en variant av det moderne, fristilte mennesket. Her er erkjennelse og innsikt å hente for den som vil se - og for den som orker.

HARALD SKJØNSBERG