Ensom kjærlighet

Hvorfor er «Kjærlighet» et av 90-årenes mest sentrale verk?

En mor som stryker sønnen over håret må være en kjærlig mor. Eller ikke?

Hanne Ørstaviks roman «Kjærlighet», som kom i 1997, regnes som hennes gjennombruddsroman og et av 90-årenes mest sentrale norske verk. Romanen handler om Vibeke og Jon, mor og sønn. Det er dagen før Jons bursdag. Han går ut for å selge lodd, så moren får fred til å bake kake. Hun har glemt at han fyller ni år. Vibeke går til biblioteket. Det er stengt. Hun besøker det omreisende tivoliet som er kommet til byen. Der treffer hun en mann. Jon skal selge lodd, men treffer to unge jenter på skøyteisen. Derfra følger vi mor og sønn på hver sin ferd gjennom en iskald vinterkveld og natt.

Alenemora Vibeke stopper opp ved alle speil, fryser gjerne så lenge hun er fin og fnyser av damer som ikke kan sminke seg. Som mor må du ha omsorg for deg selv for å kunne ta vare på et barn, men i Vibekes tilfelle blir det for mye av det gode.

- Hun skulle ønske Jon ikke var i livet hennes. Men sønnens kjærlighet til mora er så sterk at han ikke ser det, sier skuespiller Andrine Sæther.


Hun ble så betatt av «Kjærlighet»
at hun sikret seg rettighetene til å filmatisere den.

Vi hater Vibeke fordi hun forsømmer sønnen sin, men kjenner oss likevel igjen i henne. Selv om ingen tør si det. Mange kvinnelige lesere drar sikkert på smilebåndet når den kjærlighetssultne alenemora analyserer en frier. Den rake ryggen hans er et tegn på selvtillit og når han gir henne en varm genser er det tegn på at han tar signaler. Etter å ha kjent ham i fem minutter har hun dessuten planen klar for hvordan innrede campingvogna hans. Hun trenger bare å sy noen puter. Og rive ned de grelle gardinene.

Mens Vibeke flørter i campingvogna, lurer Jon på om han snart kan gå hjem. Han håper mora har latt slikkepotten stå igjen til ham i en skål.

- Mange sa om «Kjærlighet» at det gjorde vondt å lese den, det gjorde det, sier Knut Hoem, kritiker i Bokprogrammet i NRK.

BLANT TIDENES NORSKE VERK: Vi hater Hanne Ørstaviks romankarakter, men kjenner oss likevel igjen i henne. Selv om ingen tør si det.
BLANT TIDENES NORSKE VERK: Vi hater Hanne Ørstaviks romankarakter, men kjenner oss likevel igjen i henne. Selv om ingen tør si det. Vis mer

Scenen hvor Jon forlater huset med loddblokka er den siste mor og sønn deler. Vi følger dem de neste tolv timene og Ørstavik gjør hyppige sceneskift. Hun vasker håret, han banker på sin første dør, hun er på bar, han sitter i en fremmed bil, hun ligger i senga, han ligger i snøen.

- Ørstavik skildrer mor og sønn som om de lever i to isolerte verdener. Det er bare leseren som ser helheten. Som leser skulle jeg ønske at jeg kunne fortelle dem hva de burde gjøre, distansen til dem blir nesten smertefull, sier Sæther.

Det er den doble historien som gjør romanen så viktig ifølge Otto Hageberg, litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo.

- Ørstavik griper noe vesentlig i livet ved å skildre historien fra to synspunkter, sier han.


Forfatteren skriver en sterk historie
, men det er ikke den som gjør boka så god. Til

tross for den udramatiske fortellerstilen, begynner leseren å grue seg for hva som kan skje. Får Vibekes uansvarlighet dramatiske konsekvenser? Boka er nærmest bygget opp som en thriller, dramatikken i sceneskiftene suger oss inn i historien.

- Det er sjelden å oppleve en roman i et så enkelt språk med så mye sprengkraft i seg. Språket er nakent, men Ørstavik gjemmer en energi og kraft under overflaten som ingen andre forfattere har maken til, sier Geir Vestad, kritiker i Hamar Arbeiderblad.

Vibeke lever ikke opp til forestillingene våre om en god mor. Dette klarer Ørstavik å formidle uten at språket blir svulstig. Forfatterens presisjonsnivå gjør at hun kan skrive følelsesladet uten å skrive om følelser.

- Med denne romanen klarte Hanne Ørstavik å innarbeide melodramatiske elementer i en roman av veldig høy kunstnerisk kvalitet. Det gjør den hjerteskjærende, sier Hoem.

Han trekker fram scenen hvor moren stryker Jon over håret, men er mer opptatt av sin egen neglelakk. Hun irriterer seg over Jons ukontrollerte blunking og hater vitsene hans.


- Det var ensomheten
hos mor og barn som grep meg da jeg leste boka første gang, sier Sæther.

Ørstaviks tre romaner «Kjærlighet», «Like sant som det er virkelig» og «Tiden det tar» kan sees på som en tematisk trilogi. Vi møter ikke de samme karakterene, men bøkene kan leses i lys av hverandre fordi alle handler om forholdet mellom mor og barn. Ingen av mødrene ser på barnet sitt med glede. «Kjærlighet» er bygget opp rundt forholdet mellom mor og sønn, men de som kaller boka for et familiedrama gjør Ørstavik urett. Ikke alle kritikere forsto at dette ikke er en roman om det å være alenemor. Ørstavik stiller for store spørsmål.

- Kjærlighet er et av de store mysteriene for meg. Hva er kjærlighet? Hvordan kan du vite at noen er glad i deg? Hvordan og når kan du som mor være sikker på at barnet ditt føler seg elsket, sa Ørstavik til Bergens Tidende kort tid etter utgivelsen.

- Jeg har stor sans for Ørstaviks evne til å gå inn i fundamentale situasjoner i forholdet mellom mennesker, sier Hageberg.

Ørstavik skriver i et forsøk på å forstå menneskene og verden rundt seg.

- Det å skrive er å ikke vite. Det fantastiske ved å skrive er at jeg får stille eksistensielle spørsmål, sa Ørstavik til Dagbladet i et intervju tidligere i år.

I «Kjærlighet» har Ørstavik skapt en distanse mellom mor og sønn gjennom oppbyggingen av romanen, men også gjennom språket. I en scene forteller Jon om et torturbilde han har sett i et blad. Inni seg tenker Vibeke «Finn på noe å gjøre, lek littegrann», til sønnen sier hun «Det er fint at du tenker på de som har det vondt».

Vibeke bruker språket som middel til å holde Jon og omgivelsene på avstand. Hun nøler ikke med å si det motsatte av det hun føler, kanskje for å leve opp til forestillingene våre om en god mor, kanskje for å beskytte Jon.

- For Vibeke er det som om det blir kjærlighet av å si kjærlighet, sier Vestad.

Og det er nettopp dette Ørstavik har ønsket å utforske. Hva er sant? Når er det sant? Hvordan får språk mening? Romanen Kjærlighet er en bok om mangelen på kjærlighet. Når lille Jon fryser i hjel rett utenfor sitt eget hjem, sover moren inne.


«Han strekker seg ut på magen, finner sovestillingen sin. Inni hodet er det mørkt og stort og stille.

Han venter på henne her»